Anmeldelse: Per Heimly og Jo Johnsen, «Blodsbror»

Nådeløs selvutlevering

Per Heimly er oppsiktsvekkende brutal mot seg selv, men varm og ærlig om Ari Behn.

ARI OG PER: Ari Behn og Per Heimly fotografert i New York i 2010. Nå har Heimly skrevet bok om vennskapet deres. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
ARI OG PER: Ari Behn og Per Heimly fotografert i New York i 2010. Nå har Heimly skrevet bok om vennskapet deres. Foto: Agnete Brun / Dagbladet Vis mer
Publisert

«Blodsbror»

Per Heimly i samarbeid med Jo Johnsen

Sakprosa

Forlag: Papermoon
Utgivelsesår: 2021

«Denne boka må ha vært både vanskelig og vond å skrive.»
Se alle anmeldelser

«Jeg vil at du skal fortelle hvordan det egentlig var, både på godt og vondt. Alt skal frem, Per. Lover du det?»

Dette skal Ari Behn ha sagt i en telefonsamtale med Per Heimly lille julaften 2019.

To dager seinere tok Behn sitt eget liv. Nå har Heimly, i samarbeid med rapperen Jo Johnsen, skrevet om vennskapet mellom de to. Det har blitt en varm, til tider pinlig selvutleverende, oppsiktsvekkende ærlig og etter hvert vond og mørk fortelling.

Fortellingen åpner med slutten. Per Heimly feirer jul med familien i Nord-Norge. Han får stadige telefoner fra en desperat og svært ulykkelig Behn. En Behn som det siste året stort sett har ligget på sofaen, dypt deprimert, full av selvbebreidelser og anger og med en sykelig angst for egen helse.

Dette ble den tragiske avslutningen for en mann som ifølge Heimly en gang var struttende av kreativ energi og forfatterambisjoner. Som dels kuppet det litterære Norge med sin ekstreme sjarm og kvinnetekke. Som var lyttende, varm og totalt uredd, men også en patosfylt posør, kjepphøy av et terningkast seks på sin novelledebut.

Tett og nært forhold

Boka er like mye et portrett av Heimly og miljøet rundt ham. En ung mann med et skrikende behov for oppmerksomhet, som med hatt og frakk og pisk livnærte seg som fotograf av glamourmodeller for dameblader, og som sammen med likesinnede og etter hvert Ari Behn ville vekke det de mente var et steindødt kulturliv. Her hadde de Kristianiabohemen som ideal, men opprøret slik Heimly framstiller det, dreier seg sant å si mindre om innholdet i kunsten, enn om fyll og skandaler og til dels pinlige kunstopptredener.

Heimly er befriende lite selvhøytidelig, blant annet når han forteller om Behns drag på damene og sine egne fiaskoer. Som i et møte med to kvinner som begge ville ha Behn, der Heimly gjør et forgjeves og patetisk forsøk på å få oppmerksomhet gjennom å dra ut innholdet i en kassett som han vikler seg inn i. Behn var brubygger og han brubrenner, fastslår han, i skildringen av deres tette og nære forhold, inntil Ari møtte Märtha.

Prinsessegemal

«Nærmest ut av det blå dukket det opp nye ‘venner’ og bekjentskaper, som ville stå ved Aris side og speile seg i glansen. Dette var de samme menneskene som senere skulle forsvinne som dugg for solen når Ari hadde det som verst. De oppløste seg i damp det sekundet Ari og Märtha gikk fra hverandre», skriver en såret Heimly om de sju helvetesåra han var persona non grata i Ari Behns liv, etter å ha solgt fotografier til Se og Hør.

Her er Heimly vel selvrettferdig og nesten pinlig selvutleverende når han forteller om gleden over at de to ble venner igjen, og livet hans som tok en ny vending gjennom den prisbelønte tv-serien «Ari og Per». Vi får høre om Behns rojale dekadanse og Heimlys surmulende vranghet da han føler seg oversett. Han legger heller ikke skjul på hvor vanskelig det var å gå fra å være den ledende av de to da de var unge, til nå å være et slags påheng til prinsessegemalen.

Kunstbok

«Blodsbror» er på sitt vis ei kunstbok, illustrert av Heimlys velkjente fotografier. De viser hovedsakelig Per og Ari, men her er også noen fantastiske portrett av eldre samer, etter en tur Ari og Per hadde i nord. Her virker for øvrig ikke Heimly helt etterrettelig når han fastslår at Behns bestemor var same. Så vidt jeg vet, dreier det seg om en mulig samisk oldemor. Vi får også innblikk i sms-utvekslinger mellom de to, og kapittelvise samtaler med blant andre Ari-vennene Bertrand Besigye og Unni Askeland. Alt dette er ryddig redigert, fortalt i et lettlest og usentimentalt språk. Som da han grunner over Behns forunderlige blanding av mot og hypokondri: «Jeg kommer aldri til å forstå hvordan en mann kunne møte alt fra iskalde mordere til de vakreste blant kvinner med udødelig overmot, mens en Paracet eller et myggestikk kunne fungere som den reneste kryptonitt.»

Heimly skriver at boka er en balansegang, der han må ta hensyn først og fremst til familien. Han er varsom med detaljer, også når han forteller om skilsmissen. Ett sted går han muligens over grensen. Det er da han gjenforteller hva Behn skal ha sagt og følt om Durek, etter sitt første møte med ham. Denne siste delen av boka, som handler om Ari Behns år etter skilsmissen, er direkte vond lesning. Heimly fordeler ingen skyld, annet enn å beskrive seg selv som fyrbøteren på toget til helvete, som muligens ikke hadde så god innflytelse på Behn. Episoder i boka underbygger akkurat det, men på sitt vis blir dette likevel en bevegende og intens fortelling om et spesielt og sterkt vennskap som får en brutal avslutning.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer