OPP OM MORRAN: Arbeidsminister Robert Eriksson fra FrP vil ha trygdet og sosialstøttet ungdom i arbeid. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
OPP OM MORRAN: Arbeidsminister Robert Eriksson fra FrP vil ha trygdet og sosialstøttet ungdom i arbeid. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Nådeløse menn

Arbeidsminister Robert Eriksson vil ha trygdet og sosialstøttet ungdom «opp om morran». Riksrevisor Jørgen Kosmo hudfletter Erikssons departement, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Budskapet fra Eriksson er det samme som tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen formulerte som arbeidsminister i 2005, nemlig at unge sosialstøttemottakere og uføretrygdede skal avkreves en aktivitetsplikt. Begge statsråder har framført sitt budskap i folkelige termer. De unge må komme seg «opp om morran». Hanssen føyde for sin del til: «Jeg vil være nådeløs mot dem som nekter å skriver under på en velferdskontrakt.» Slikt vekker gjenklang i vår protestantiske folkesjel. Ordvalget mer enn antyder at uføretrygdede og sosialhjelpsmottakere er unnasluntrere og døgenikter. Vel kan de kreve sin rett, men da skal de jaggu gjøre sin plikt. Det er moraliserende, individualiserende og mistenkeliggjørende mot den lille minoritet ungdom som trenger samfunnets hjelp og støtte. Riktignok øker antallet, men det er snakk om en svært liten andel av ungdomskullet.

Riksrevisor Jørgen Kosmo er nådeløs på en annen måte. Han kritiserer Erikssons departement og den underliggende arbeids- og velferdsetaten Nav for ikke å gjøre tilstrekkelig for å få folk i arbeid. Han ser svikt i systemet som er satt til disse oppgavene. I sin hovedrapport for budsjettåret 2012 peker Riksrevisjonen på «gjennomgående og vesentlige svakheter i arbeids- og velferdsetatens forvaltning av virkemidlene som skal få folk i arbeid». Da er det kan hende ikke så rart at ungdom i Nav-systemet ikke kommer seg opp om morran. Nå sier Eriksson til Dagens Næringsliv at han vil aktivisere og kvalifisere dem. Han sier også at han vil gjennomgå velferdsytelser og sosiale ytelser med tanke på å få det «mer lønnsomt å jobbe». Han skal med andre ord fortsette der Hanssen slapp. Det blir spennende å se om lønnsomheten består i skattelettelser til de yrkesaktive og innstramning i ytelsene til støttemottakerne. Det ville stå i stil med høyrepartienes retorikk, men kanskje ikke helt med Erikssons. Han har slåss kraftigere mot politiske motstandere enn mot pensjonister av ulikt slag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forlaget Manifest har gitt ut en pamflett som avliver de seigeste mytene om velferdsordningene som truer oss. På punkt etter punkt nyanseres bildet som skapes av velferdsordningenes kritikere. Det er ingen trygdebølge, som NHO i dramatiske former mante fram på sin årskonferanse for noen år siden. Som andel av befolkningen er prosentandelen uføretrygdede mindre nå enn før. Det er ikke belegg for at uførhet går i arv, som noen hevder. For hvordan kan det da ha seg at 95 prosent av barn til uføretrygdene er yrkesaktive? Det er heller ikke lett å bli uføretrygdet. Tvert imot må trygdemottakere dokumentere sin tilstand utover enhver helsemessig tvil. Ingen ønsker å «nave», dette begrepet som på bevisstløst vis ble kåret til fjorårets nyord. Det er heller ikke mye trygdemisbruk. Målt mot det som faktisk blir utbetalt er det forsvinnende lite. Den såkalte «uføreeksplosjonen» som Civita skrev om for noen år siden er ikke mer dramatisk enn de framskrivninger Gro Harlem Brundtlands regjering gjorde i 1988 på bakgrunn av økt yrkesdeltakelse totalt sett og blant kvinner spesielt. Det er ikke lav arbeidsmoral som er hovedforklaringen på folks sykefravær og uførhet. Det er like mye arbeidsmarkedets virkemåte. Bedrifter og virksomheter har i dag mindre plass til folk som ikke har hundre prosents yteevne. Det kan se ut som det er lettere å bli utstøtt fra arbeidslivet enn å bli inkludert.

Nå har Manifest først og fremst arrestert utsagn og myter som har florert i den politiske debatt. Ennå har vi ikke håndfast politikk å holde oss til. Det kan gi et håp om at ansvarlige statsråder besinner seg når de får gjort sine gjennomganger, når de har studert, sett og hørt. Særlig burde Eriksson lese pamflettens intervju med historikeren Knut Kjeldstadli som setter diskusjonen om velferdsstaten inn i et historisk perspektiv. Han mener det er trekk ved samfunnet i dag som minner mer om 1890-åras kapitalisme enn om Gerhardsen-epoken. Velferdsstaten, slik den var tenkt, dreier seg om likeverd og rettigheter. Man skal stå rak i ryggen, ikke med lua i hånda. Derfor skal ordningene være universelle. Det skal ikke være særordninger som kan stemple folk.

Velferdsstatens arkitekter og strateger tenkte til og med at den lønner seg, gjennom bedre folkehelse, en friskere, mer arbeidsfør befolkning og likere livsvilkår. Det fins mye forskning som dokumenterer at små forskjeller er lurere enn de tilstander som rådde i tiåra før annen verdenskrig. Vi står kanskje ved et vendepunkt. I det lengste setter vi vår lit til at arbeidsminister Eriksson heller lar seg styre av pragmatisk samfunnsfornuft enn av dårlig fundert høyreideologi.