Nådeløse Robinson

Jeg satt naglet i går. Og jeg kommer til å sitte naglet neste uke. TV3s «Ekspedisjon Robinson» er kynisk, hjerterått og hemningsløst bra TV.

Det lå i kortene. Gunnar passet liksom ikke inn. Han var for macho og belærende. Han truet guttene og irriterte jentene. Han hadde kone og barn og hus i Bærum. Han likte å gå på jakt, med kamuflasjemaling i ansiktet. Dessuten hadde han en sånn velfrisert bart som det var vanskelig å like. Tjukk, rødlig, velfrisert bart. På en øde øy i Sør-Kina-havet. Det ga seg selv. Gunnar ble den første. Han måtte sendes hjem. Jeg var enig med øyrådet. Helt klart.

Tyfon på vei

En time tidligere hadde Nils Ole Oftebro stått på ei strand på ei øde øy i nærheten av Filippinene, stirret bestialsk inn i kamera og sagt, med dirrende stemme: «Ubønnhørlig vil de én etter én bli tvunget fra øya. Til én ensom vinner står tilbake.» Han la til at en tyfon var på vei. Så introduserte han Tore og Kari og Poppe, og Christer og Elisa og alle de andre medlemmene i Ekspedisjon Robinson. Medlemmene som er plukket ut blant tusenvis av søkere, etter fysiske og psykiske tester. De tumlet rundt på stranda i hjelpeløse forsøk på å bygge hytter, tenne bål og skaffe mat. Platesjappeeieren Christer sa at bingovertinna Kari var den kuleste dama han hadde møtt. Elisa sa at hun ikke kunne en skit om det å bo på en øde øy, hun hadde jo bare lest bøker de siste årene. Kathrin fikk vist puppene sine og sagt at hun hadde et avslappet forhold til naturisme.

Teamwork og samhold

Så da var vi liksom i gang. To lag, på hver sin ende av ei lang strand. Jeg holdt med de gule. Veit ikke hvorfor; de grønne var litt pregløse, de var opptatt av teamwork og samhold og sånne ting. Det var mer potensiale i det gule laget. Både for klining og slåssing. Fordi de gule tapte i den første konkurransen (en hinderløype i sand og bambus, autoritært ledet av Nils Ole Oftebro), måtte de sende hjem en av sine egne. Uten nåde. Fra paradis til Norge etter tre dager. Det ble altså Gunnar med den tjukke barten. Som sagt føltes det riktig der og da. Men da jentene innrømmet at de hadde konspirert for å kvitte seg med ham, og Christer, den kødden, sa at Gunnar, han skal hjem, jeg skal kjøre knallhardt for å vinne, jeg skal skape misstemning mellom de andre for å overleve sjøl, da ble jeg forbanna. Det hadde ikke Gunnar fortjent. Bart eller ikke bart. Neste gang må det bli Christer. Få ham hjem. Sleipinger har ikke noe i paradis å gjøre.