Nådeløst minne

Krystallnatta, natta til 10. november 1938: Nazistene sendte 20000 jøder i konsentrasjonsleir og brente synagoger, blant annet i Osnabrück. Nå har byen fått et museum over den tysk-jødiske maleren Felix Nussbaum, som ble brent i Auschwitz.

OSNABRØCK (Dagbladet): «Når jeg går under, la da ikke mine bilder dø,» skrev en fortvilt Felix Nussbaum(1904- 44) kort tid før Gestapo grep ham. Da hadde den tysk-jødiske maleren levd på flukt. Han hadde vært internert i Frankrike og i belgiske skjulesteder gjennom mer enn et tiår, mens nazismens terroristiske grep om hjemlandet og et okkupert Europa stadig eliminerte eksilkunstnerens muligheter til å overleve.

Et par måneder før de allierte troppene frigjorde Brussel, var det ugjenkallelig slutt. Da ble Nussbaum og hans livsledsager Felka Platek tatt i sitt kamuflerte loftsrom, skilt og sendt med de to siste togtransportene fra oppsamlingsleiren Mechelen til Auschwitz. Ankomsten dit fins byråkratisk registrert på likartete skjemaer datert 2.8.1944, mens utgangen gjennom gassing og kremering inngikk anonymt i nazistenes «endelige løsning» på «jødeproblemet».

Restaurert minne

Felix Nussbaums signatur skulle imidlertid ikke utraderes av kunsthistorien.

I fødebyen Osnabrück ble bildene både registrert og restaurert slik at det særegne kunstnerskapet kunne gjenoppstå fra 70-tallet. Siden har særlig Nussbaums «Selvportrett med jødepass» brent seg inn i erindringen hos så vel et tysk som internasjonalt kunstpublikum, og blant annet på så sentrale utstillinger som Pompidou-senterets «Vendt mot historien» i 1996 og «Tysklandsbilder» i Berlins Martin Gropius-Bau året etter.

I år har Nussbaum fått sitt eget museum i Osnabrück, hvor kunstnerens livsdrama ble innfattet i en talende arkitektonisk ramme formet av selveste Daniel Libeskind.

Den polsk-fødte og internasjonalt aktive «dekonstruktivisten», som overgår det meste av uttrykksfull arkitektur i vårt sekel. Blant annet har han tegnet Jødisk Museum i Berlin, som ennå ikke er innviet.

I sin arkitektonisk teatrale regi som grenser mot overspill, lar Libeskind vandringen mellom tvilens og forvirringens ansikter inne i galleriet stoppe som i en blindgate foran et stort kryss på en stålgrå endevegg. Det visuelt enkle tegnet blir etter synet av konfliktene i Nussbaums bilder en mettet metafor, som viser mot hans mange oppbrudd med stadig nye og vanskeligere veiskiller.

Tegn i tomrom

Den samme korsformen ligger som et memento i stein inne i museets trekantete atrium. Der - i bygningens tomme sentrum - fungerer det liggende tegnet også som en benk til meditasjon over et livsløp, som arkitekturen har gjort til noe mye mer enn en promenade gjennom et kronologisk mønster. Nussbaums uavsluttete odyssé fra akademisk opprører i Berlin til Roma-stipendiat i 1932, så fortrengt av Hitlers makt-overtakelse til norditalienske Alassio, Rapallo i Sveits, Paris og deretter ulike adresser i Belgia før likvidasjonen, skal ikke la seg «lese» som konvensjonell kunsthistorie. Daniel Libeskinds arkitektoniske og betydningsbærende brudd med tomme trapperom og vinduer som flerrer i veggflatene river opp forestillingen om den vestlige kulturens klassiske harmoni, som Nussbaum så gå til grunne og synliggjorde i sitt maleri.

Det ser man av det dystert-brune bildet «Ødeleggelse» fra 1933, som er malt under hans stipendieopphold i Roma. Restene av maleriet i forgrunnen og ruinen av Colosseum ligger som ledete tegn på Nussbaums frykt, etter nyheten om at Hitler hadde overtatt kanslerstolen og meldingene om nazistenes bokbål.

Som jøde hadde han ikke lenger noe hjemland, og dette blir bare mer desperat artikulert i de følgende emigrantåra.

Nussbaums «Stilleben foran gitter» fra 1938, med den knekte blomsten og penselkrukka bak lås og slå, er et visuelt vitnemål om nazismens «maleforbud», mens krigen kjører over kunstneren i «Selvportrett med surrealt landskap» året etter.

Stigma og styrke

Likevel er det hans evne til å ta ut sitt maksimale maleriske register i de seineste leveåra, som mer enn noe står som det kunstneriske testamentet til ettertida.

I det siste selvportrettet viser Nussbaum davidsstjerna og det stigmatiserende jødepasset som tydelig tilsvar, og hatten bæres som tegn på at han ikke blotter seg ydmykt for voldsmakten.

Felix Nussbaums mobilisering av denne motstandens estetikk toner med i minnet når man forlater museet, og blir var biten av jernbanesporet som tegner en metallisk tappenstrek - før det forsvinner lik en elegisk strofe i brulegningen.

BØYER IKKE HODET FOR BØDLENE: Felix Nussbaums siste selvportrett med davidsstjerne og jødepass fra 1943.