Nådeløst om mat og kropp

«Speilbilder» er en intens og nådeløs roman. Karin, jeg-fortelleren, er 24 år og det mest forsiktige man kan si er at hun lider av spiseforstyrrelser.

Allerede som barn har hun forstått at nesten enhver følelse av ubehag kan spises bort. Og hun er mettet av selvinnsikt og selvbebreidelser: «Jeg er gjøkungen, som spiser de andre fugleungene ut av redet.» Hun føler at hun på et tidspunkt gikk over grensen til, i alle fall i overført betydning, å bli usynlig: «Da jeg passerte 90 kilo? Eller hundre?»

Det vil hun ta konsekvensen av. Hun vil flykte til den døde mormorens øy og det som nå er blitt familiens sommerhus og skjule seg for de andre.

Det første hun oppdager er at det henger et stort figurspeil i soveværelset. Er det noe hun unngår, er det slike speil:

«Et syn som forskrekker meg like mye hver gang, som om fettet og valkene ikke eksisterer før jeg får øye på dem i et speil (...) Som om det skulle finnes et «tynt» jeg til vanlig, som blir smittet av fettet til den fete personen inni speilet.»

Selvforakt

Line Baugstø gir med stor presisjon enda verre beskrivelser av Karins selvforakt, samtidig som hun nær sagt med en kokeboks nøyaktighet forteller om morens kjøkkenkunster. Hun kunne nesten alt, «serverte fat som duftet og bugnet og tøt av kalorier, mat som kunne vært tilberedt av en ferm bondekone med solide tradisjoner. Men idet hun satte seg ved bordet for å spise maten sammen med oss, var hun som en matlei fransk guvernante.»

Egentlig er det bare Karin i familien som ikke tåler oppdekningen, enten det nå skyldes naturlige anlegg eller morens matstell. Hun har en yngre søster som ikke går hennes vei. Line Baugstø fordeler ikke ansvar. Men hun kan beskrive en enorm, ensom matorgie i sommerhuset. Den bærer i alle fall ikke preg av impulser fra morens kjøkken: Chips og cola, havrekjeks, nybakte wienerbrød, grillpølser, wienerpølser, rekesalat og lomper, frossen pepperonipizza, terter med skogsbær og eggekrem, vaniljeis med klumper av ekte vanilje, et kilo kyllingvinger, fire ferdigstekte koteletter og fem poser familiegruff. Mer til.

Og hun eter seg gjennom matberget, bit for bit.

Kanskje det er den løftede pekefingeren?

Innsikt

Karin har også inngående innsikter i fordøyelsesprosessen og indreorganiske organer - eller riktigere: Line Baugstø gir henne innsiktene. «Vi blir det vi spiser.» Eller: «Uten maten blir jeg heltalene.»

Nå kan Karin ikke isolere seg fullstendig vinteren gjennom. Langsomt utvider beretningen seg til å omfatte dystre familiehistorier, naboskap, sladder om dette og hint, lokalhistorie.

Kanskje er det helt til slutt til og med et glimt av håp. Hun har vasket tøy og hus og er klar til å bryte opp, våren har meldt seg: «Jeg blir rammet av en uventet nåde, og er ikke forberedt. Jeg har ikke bedt om det eller håpet på det. Og slett ikke trodd på det.»

Line Baugstøs mesterstykke er at hun ved sin skrivekunst får leseren både til å interessere seg for og akseptere den vanskelige menneskeskjebnen.