Nær genial film om ubehagelige situasjoner

Sær, smal og smertelig gjenkjennelig.

FILM: «Det enkleste er det beste», heter det og det har aldri vært sannere enn her. Eller kanskje ikke. For selv om formen regissør Ruben Östlunds har gitt sin film er enkel, ja, nesten på grensen til det banale, er innholdet alt annet enn det. «De ufrivillige» tar for seg konformitet, forfengelighet, normer og gruppepress på en brutal, ærlig - og iblant hysterisk morsom måte.

Midt i fleisen

Östlund, som har skrevet manus sammen med Erik Hemmendorf, forteller fem parallelle historier, som alle tar opp liknende tematikk, fra ulike synsvinkler. Det handler om å havne i situasjoner man ikke ønsker, situasjoner man ikke helt vet hvordan man skal takle. Under konas 60-årsfeiring får en mann en fyrverkerirakett midt i fleisen, men velger å ikke oppsøke lege, da han nødig vil ødelegge feiringen. Etter at en av passasjerene ved et uhell har revet ned en gardinstang på bussen, nekter sjåføren å kjøre videre før synderen melder seg. En kameratgjeng på hyttetur trekker hverandre for langt og skjønner ikke hvordan de skal komme seg videre med æren i behold. To purunge jenter leker glamourmodeller med nettkamera, drikker seg dritings og må i den sure bakrusen ta konsekvensene av sine handlinger. En lærerinne blir vitne til at en kollega klapper til en elev og blir stilt overfor valget å tie, eller å følge sin samvittighet og bli frosset ut av lærerværelset.

Merkelig ekte

Vi kjenner oss igjen, på godt og vondt. Det gjør «De ufrivillige» til en bred film. Likevel vil filmen aldri nå et stort publikum. Til det er den for ukonvensjonell i formen. Östlund bruker konsekvent statisk kamera og lar store deler av handlingen foregå utenfor billedrammen. Stikk i strid med det man skulle forvente gjør det meningsinnholdet enda tydeligere. Og selv om formen aldri lar oss glemme at dette er film, føles det som skjer merkelig ekte. Det oppleves mer som bruddstykker av virkeligheten, enn som tradisjonell film. Og bare for å ha sagt det: Regissør Östlund må være en av de aller beste personinstruktørene som lager film i dag. Det er en god stund siden en film har engasjert meg så sterkt og på så forskjellige måter.