Nær parodien

Musikken griper tak, som skikkelig scenemusikk, i Knut Vaages omforming av Jon Fosses teatertekst til kammeropera. Men det går så forferdelig galt når sangerne setter inn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Slik strander Ultimas og Opera Vests satsing på en ny og norsk opera.

Det er ikke så vanskelig å se - eller snarere høre - hva som skurrer. Sangstilen er for høy til å treffe den lavmælte patosen i teksten.

Knut Vaages valg av ekspresjonistisk svungne og frie atonale melodilinjer stiller det monotone i Jon Fosses tekst i grell relieff.

Scenisk katastrofe

Vaage har flyttet alle undertonene over i den flott komponerte instrumentalsatsen, med raske skift, dramatiske vendinger og nyanserte utbroderinger. Ikke minst derfor blir sangerne stående igjen med høyttravende repetisjoner av trivialiteter. Tømt for sin egen språklige rytme ender teksten som sin egen, ufrivillige parodi, med sangere henvist til å kverne på formuleringer om «nokon, nokon, nokon kjem, kjem, kjem til å komme, komme», eller «bestemor, bestemor budde, budde, bestemor budde her», foruten det evinnelige «havet, havet».

Ikke kommer regi eller scenografi dem til hjelp, heller. Kystlandskapets golde tomhet er karikert som en dårlig barnetegning, figurene er skåret ut i papp som 50-talls pastisjer. Eventuelle ideer om virkningsfull stilisering er forblitt inni scenografi- og kostymeansvarlig Simon Banhams hode.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer