Nær sammenbrudd

Med Milla Jovovitch får vi en Jeanne d\'Arc i delirium, fullstendig oppskrudd fra første til det 160ende minutt.

Det må ha vært vanskelig for Milla å håndtere sin daværende regissørektemann Luc Besson, Jeannes mange syner og utallige sverdslag på en gang - i alle fall krever rollen en skuespiller med mer dybde og bredere register enn oppsperrede glugger og gråtkvalt hysteri. Alt sammen er selvfølgelig Bessons feil.

Han har laget et historisk drama i nåtidsinnpakning. Resultatet er en film i skjæringspunktet mellom kostymedrama og MTV-show, tilsatt enkelte Donald-effekter og en raus dose horror. De brave franskmenn og deres engelske fiender fører et oppdatert språk med mye nymotens banning, noe Jeanne er kuriøst rasende over midt i hoderullingen på slagmarken ved Orleans. Britene bombarderes med steiner påskrevet hilsenen «hello», trompeter og basuner slutter aldri å overvelde, helheten blir en forvirret miks av historisk korrekte miljøer og voldsaction à la Hollywood.

Bessons Jeanne er en fanatiker drevet av hevn, John Malkovich spiller den fislete Charles VII med utstudert likegyldighet, Faye Dunaway har det litt moro som hans svigermor, mens Dustin Hoffman står for verkets beste prestasjon i rollen som krigsjomfruens samvittighet.

Sannelig skjer et mirakel: Jeanne entrer lerretet som blondine og ender mørkhåret på bålet. Gud vet hva vi skal legge i det.

GANSKE OPPSPILT: Luc Bessons moderne versjon av Jeanne d\'Arcs historie fungerer ikke helt etter hensikten.