Nærbilde av slitets folk

Faktamettet framstilling beriket med fabelaktig fotomateriale.

BOK: Hvorfor fostret ikke Østfold en radikal arbeiderbevegelse? I 1909 hadde fylket flest antall arbeidere etter Oslo, og antall industriarbeidere per 1000 innbyggere var nesten like høyt som for hovedstaden, 82 mot 83. Hva er årsak en til at fylket nesten utelukkende fostret høyresosialdemokrater?

Dette spørsmålet svarer historiker Svein Olav Hansen, i alle fall delvis og indirekte, på gjennom ti kapitler om blant annet husmannsvesen, sagbruk, teglverk, steinhogging, industriell revolusjon, hus og hjem og sykdom og nød. Boka inneholder et utmerket billedmateriale som også er vakkert gjengitt fra Østfold fylkes billedarkiv.

Unike fotografier

Her kommer fotografiet som historisk kildemateriale virkelig til sin rett.

De dobbeltsidige bildene for eksempel fra Værlebukta i Moss i 1870-åra, Sanne og Sollie Brug fra 1850-åra, av Sarpsfossen i 1860-åra med eldgamle sagbruk og av Rosmannsbrakka på Sundløkka fra 1928 (barndomshjemmet til gitaristen Robert Normann), er verdt hele boka. Kanskje hadde det gjort seg med et kart så alle som ikke har Østfolds geografi helt inne kunne fått støtte under lesningen.

På knærne

Mangelen på revolusjonær glød i Østfold skyldes i alle fall ikke at etablering av fabrikkdrift og kapitalisme foregikk mer humant her enn andre steder. Dokumentasjonen av lange arbeidsdager og dårlige arbeidsforhold beskrives kanskje aller best i historien om den gamle arbeideren som var så ødelagt av gikt fra tunge løft, trekk og harde golv, at han i alderdommen sto på knærne da han skulle hogge veden sin.

Det harde arbeidet var så sin sak, det ble utført stort sett uten knyst. Det var når formenn og arbeidsgivere tynte og herset med folkene at det rant over.

I 1876 forlangte bestyrer Jørgen Breder ved sagbruket på Hafslund at en arbeider skulle skyte hunden sin fordi den hadde gjødd mot bestyreren! Han slo også jentene med en stokk hvis de ikke neide da han kom. En dag jaget arbeideren han ut av kontoret og hjem, og over 100 mann holdt vakt så han ikke skulle komme inn igjen. Bestyreren måtte slutte, men seks arbeidere fikk 15 dagers fengsel.

Moderat proletariat

Forfatteren peker på tre forhold som alle sammen gjorde at proletariatet rundt Glommas munning ble moderat og sindig. For det første var det etablert bruksarbeidere ved sagbrukene, jernverkene og teglverkene. Arbeideren så på eierne som en far, beskytter og velgjører fordi han skaffet dem bolig, brensel og ofte skole til barna.

Østfold var hjemfylket til Hans Nielsen Hauge (1771-1824) som gjorde protestantismen til en folkereligion i området. Dissenterloven fra 1845 som legitimerte opprettelse av kirkesamfunn hadde mange tilhengere i Østfold. Baptister, metodister og utbrytere fra disse og andre lokale frikirkelige bevegelser vokste opp som paddehatter. I 1930 var Halden Norges største dissenterby, Sarpsborg nummer tre. Nå hadde også Marcus Thrane stor oppslutning i Østfold med 1 400 medlemmer omkring 1850, men bevegelsen hadde kort levetid.

Fattigsvensker

Den tredje grunnen var at mange av arbeiderne ved brukene og seinere ved fabrikkene var svensker. Østfold ble kalt fattigmannens Amerika, lønna var bedre i Norge enn i Vest-Sverige og klassetrykket var mindre.

«Lersvenske» var navnet på bohusläninger som arbeidet på teglverkene, de ble kalt «grågjess» fordi de dro hjem om vinteren fra de nær 60 teglverkene som fantes i Glomma-deltaet.; Ved forrige århundreskifte utgjorde svenskene snaut åtte prosent av befolkningen i fylket. Mange av de svenske arbeiderne regnet bare med å bli en stund og la seg ikke opp i politikk. Ett unntak fra dette var svenske steinhoggere som brakte med seg syndikalismen til Norge.

Forfatterens stil kan av og til være litt tung og omstendelig, men så er de historiske sveipene også store, og det er mye å lære av vandringene fram og tilbake. Det er årets bok for inn- og utflyttede østfoldinger.