EU og Canada kom omsider i mål med den store handelsavtalen

Nærdemokrati og vetokrati

Bør 3,6 millioner innbyggere ha demokratisk rett til å stanse vedtak på vegne av 545 millioner innbyggere?

Kommentar

Etter sju års forhandlinger fikk den store frihandelsavtalen mellom EU og Canada en fødsel så vanskelig som tenkes kan. De mangfoldige politiske flokene før avtalen kunne undertegnes viser spenningsforholdet mellom nærdemokrati, som alle hyller, og felles løsninger på felles utfordringer, som alle, i hvert fall overfladisk, innser er nødvendig. Og bare vent: Mer spenning er i vente. Nå skal avtalen godkjennes av Europaparlamentet og av ikke mindre enn 38 parlamenter i medlemslandene og i noen landsdeler.

Så skal dommerne i EU-domstolen i Luxembourg undersøke om voldgiftsdomstolene, som skal avgjøre tvistemål mellom næringsselskaper og stater, med dommere utnevnt av statene, men som forutsettes å være uavhengige, er i tråd med EU-retten. Hvis dommerne i Luxemburg kommer med en negativ kjennelse, så ryker et av de grunnleggende prinsippene i avtalen.

Les også: En ny generasjon avtaler om frihandel møter stadig sterkere politisk motbør

I juni 2007 vedtok EU og Canada under et toppmøte å undersøke hva en tosidig frihandelsavtale kunne gi av fordeler, og i oktober 2009 begynte forhandlingene om Omfattende avtale om Økonomi og Handel (forkortet CETA på engelsk). I september 2014 var avtalen på 1598 sider klar.

Men da man først trodde avtalen var klar, måtte den omforhandles på grunn av innvendinger fra Østerrike, Romania og Bulgaria. De to siste ga seg først etter å ha fått innvilget visumfri innreise for sine innbyggere i Canada. Grunnlovsdomstolen i Tyskland ga grønt lys for midlertidig godkjenning, men vil granske videre det lovlige grunnlaget på flere punkter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avtalen skulle undertegnes under det planlagte toppmøtet mellom EU og Canada torsdag 27. oktober. Canadas statsminister, Justin Trudeau, skulle komme fra Ottawa til Brussel. Trudeau avlyste reisa i siste liten, fordi et stort flertall i parlamentet i landsdelen Vallonia i Belgia avviste avtalen. I de hektiske forsøkene på å overtale vallonerne kom den kanadiske handelsministeren Chrystia Freeland ut med tårer i øynene da hun trodde avtalen var død.

Vallonia, en av de tre landsdelene i Belgia, med 3,6 millioner innbyggere holdt på å stanse en handelsavtale på vegne av 545 millioner innbyggere i EU. I den særdeles innfløkte belgiske innenrikspolitikken har Flandern, den rikere landsdelen i nord, lenge kjempet for å flytte mest mulig makt til landsdelene. Å danne regjering i Belgia har vist seg ytterst vanskelig på grunn av motsetningene mellom landsdelene, og ikke er det igjen så mye makt i landets regjering heller. Til og med handelsavtaler med andre land kan landsdelene avgjøre. I Vallonia, som er rammet av avindustrisalisering og har mange arbeidsledige, er det stor motstand mot globalisering av frykt for å tape enda flere arbeidsplasser. Flandern, som har kjempet for å flytte makt til landsdelene, er velvillig innstilt til frihandel. Men nå fikk Flandern smake egen medisin fra Vallonia.

I siste liten bøyde Vallonia av, etter å ha fått noen avklaringer i et tillegg og en avtale med Belgias regjering som sier at Belgia ikke skal ratifisere avtalen om et år dersom Vallonia avviser den. Punktet om voldgiftsdomstoler oversendes av Belgia til EU-domstolen i Luxembourg. Tre dager for seint kunne Belgia så godkjenne avtalen.

Et nytt toppmøte mellom EU og Canada ble sammenkalt 30. oktober, høyst uvanlig på en søndag. Igjen måtte det utsettes litt, fordi flyet til Trudeau etter avgang måtte gjøre vendereis til Ottawa for å rette på en teknisk feil. De 28 stats- og regjeringssjefene var ikke tilstede; de hadde godkjent avtalen per brev. Presidenten i EU-rådet, Donald Tusk, presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, og Slovakias statsminister, Robert Fico, fra det halvårlige presidentskapet som går på omgang i EU, smilte bredt sammen med statsminister Justin Trudeau da de undertegnet avtalen som de kalte «historisk». Men «historisk» er ikke inntrykket etter dette politiske hinderløpet med fall på fall underveis.

Storbritannia, en sterk pådriver for frihandel, må trolig tre ut av avtalen når britene går ut av EU. En av deres hovedgrunner får å gå ut av EU er å ta makta tilbake fra EU. I Belgia har landsdelene tatt makta fra landets regjering. I mange land vil nasjonalforsamlingene være med på å avgjøre EU-spørsmål; velgere her og der vil ha folkeavstemmning. Det er nærdemokrati å flytte makt nærmere velgerne. Men når 28 medlemsland, og landsdeler, skal avgjøre felles spørsmål kan EU få et lammende «vetokrati».

Handel har vært EUs paradegrein. Handelsavtaler er egentlig EU-kommisjonens ansvar. Men av politiske grunner, med motstanden mot globalisering, frihandel og privatisering, fikk Europaparlamentet og medlemslandenes folkevalgte et avgjørende ord. Som bladet The Economist spør: «Hvis EU ikke kan drive handel, hva kan EU da gjøre?»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook