MANAGER: Louis van Gaal
MANAGER: Louis van GaalVis mer

Nærhet og avstand

van Gaals arroganse er kanskje akkurat hva deler av fansen ønsker

Meninger

Nylig skrev Viasats mangeårige Champions Leauge-kommentator Roar Stokke en kommentar om hvordan toppfotballens viktigste aktører framstår som stadig mer arrogante, utilgjengelige og høye på seg selv. Han kan godt ha rett i at det er stor risiko for at stadig flere vil bli fremmedgjort fra dette mediesirkuset, og at TV-selskaper som betaler milliarder for rettighetene ikke finner seg i å bli avspist med så lite som de av og til får fra hovedpersonene. 

Fra toppklubbenes perspektiv er det naturligvis mange grunner til å være restriktive. Den kanskje viktigste er at både managere og (særlig) spillere må rette all energi inn mot neste trening eller neste kamp, og at enhver kontakt med pressen potensielt kan virke distraherende. Derfor er det regler for hvem som stiller på pressekonferanser til enhver tid, og klubbene har til og med regler for hva de kan spørres om.

Et annet mulig motiv er å kontrollere informasjonsflyten i størst mulig grad. På en pressekonferanse hvor journalistene knapt får lov til å stille spørsmål, er det klubben selv som langt på vei kontrollerer hva pressen skal få av nyheter. Spillerne løper mindre risiko for å si eller gjøre noe som kan brukes negativt. Journalistene selv, spesielt ikke i England, har jo ikke alltid har edle hensikter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som nevnt deler jeg langt på vei Stokkes synspunkter. Vi som ser altfor mye fotball, ser på en gjeng overbetalte, overbeskyttede og dermed bortskjemte primadonner, og det er på toppen av det hele vi som betaler for kalaset.

Det kan naturligvis innvendes at spørsmålene journalister så gjerne skulle ha stilt, ofte hverken er interessante eller viktige, men det er underordnet. Klubbene blir i økende grad lukkede selskaper som bare viser fram den siden ved seg selv som de ønsker skal bli sett.

Av og til lurer jeg imidlertid på om ikke dette samsvarer godt med deler av fansens forståelse av relasjonen mellom klubben og dens tilhengere. Da jeg skrev min doktoravhandling om supportere og hvordan de forholdt seg til ulike sider ved fotballens kommersialisering, slo det meg at mens mange mente den nærhet mellom spillere og publikum som fortsatt til en viss grad finnes i norsk fotball var en fordel, mente andre at denne nærheten snarere var et problem.

For eksempel syntes enkelte det var tåpelig at kanalen som viste en kamp på TV, hadde en reporter ved innbytterbenkene som kunne hente inn korte kommentarer fra trenerteamet under kampen. Det virket uprofesjonelt, mente de. Hvordan skulle det tatt seg ut om Louis van Gaal ble spurt av en journalist ved benken, om han hadde tenkt å gjøre noen bytter?

Hva bygger de disse motstridende synspunktene på? Med sosiologien Richard Giulianottis terminologi kan vi se de ulike holdningene som uttrykk for henholdsvis en supporter- og en fan-tilnærming til fotballen. Supportertilnærmingen bygger på geografisk nærhet og en form for enhet mellom supporter og klubb: Supporterne er klubben, sammen med dens viktigste symboler, som stadion, draktfarger og logo. Tilhørigheten er innskrevet i supporterens habitus, som Pierre Bourdieu ville formulert det.

En fan-tilnærming bygger på sin side opp forholdet til klubben gjennom markedstransaksjoner. Tilhørigheten er ikke innskrevet i kroppen, men man kan iføre seg den ved hjelp av drakter og andre artefakter. Man er ikke en del av klubben, men en beundrer av den. I en viss forstand forutsetter dessuten relasjonen mellom en fan og stjernene som dyrkes, avstand. Når enkelte stjerner får ikonisk status, er det fordi publikum kjenner dem bare i egenskap av stjerner. 

Fans kan nok drømme om både å tilhøre stjernens indre krets og å gifte seg med ham eller henne, men om så skulle skje, ville tilværelsen som fan pr. definisjon opphøre å eksistere. Fan-relasjonen forutsetter at beundreren bare kjenner stjernen som ikon, ikke som menneske.

Derfor vil for eksempel fans ofte ha mer tillit til «autoriserte» biografier om stjerner (dvs. skrevet i samarbeid med stjernene selv) enn til uautoriserte. De sistnevnte kan snarere virke truende.

Ved siden av å være en analytisk distinksjon, kan skillet mellom supportere og fans et stykke på vei også leses historisk: Fan-tilnærmingen blir mer utbredt, både fordi globalisering gjør geografi mindre relevant som grunnlag for fotballidentitet, og fordi klubbene bevisst søker å omgjøre relasjonen til en markedsrelasjon hvor publikum blir kunder.

Poenget blir dermed at den utviklingen Stokke kritiserer, selv om jeg aldri så mye er enig med ham, godt kan være en utvikling som samsvarer med fansens ønsker. Deres relasjon til fotballens stjerner er ikke bare bygd på avstand, den forutsetter denne avstanden. Derfor er nok Manchester United-fans mer bekymret for spillestilen han legger opp til, enn for at van Gaal svarer på litt færre spørsmål enn journalistene ønsker.