Næring før tæring

IDEOLOGI: FrPs politikk er påfallende lik Arbeiderpartiets politikk : At alle utfordringer skal løses ved ukritisk økning av statlige bevilgninger.

Lederen av Stortingets finanskomité, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, advarer i en kronikk i Dagbladet den 16. mars mot Fremskrittspartiets velferdspolitikk. Høyre er enig med Schjøtt-Pedersen når han skriver at «det har tatt mer enn et halvt århundre å bygge opp dagens velferdsstat. Det tar betraktelig kortere tid å rive den ned». Det er imidlertid like stor sjanse for at det er Arbeiderpartiet som river ned velferden, som at det er Fremskrittspartiet.Fellesskap fremfor skattelette er regjeringens mantra. Fellesskap er en grunnleggende verdi for Høyre. Vi vil skape et samfunn med trygghet og muligheter for alle. Men i motsetning til den sittende regjeringen så er ikke fellesskap for Høyre begrenset til offentlig sektor. Familie, venner, idrettslag og andre frivillige fellesskap vil alltid være en viktig forutsetning for å skape trygghet og muligheter i hverdagen. Solidaritet over skatteseddelen er nødvendig, men absolutt ikke tilstrekkelig for å skape det gode liv. Fellesskapet skal ikke støpes i en statlig form - det må være rom for mangfold, for personlig ansvar og for samfunnsansvaret. Da må vi også sette grenser for politikk og statens makt. Det må være rom for de personlige valgene.

AP, OG TIDVIS FrP, har en tendens til å tro at alle problemer kan løses hvis det bare bevilges nok penger over offentlige budsjetter. Men sosialt ansvar, medmenneskelighet og solidaritet er ikke et resultat av poster på statsbudsjettet, men av enkeltmenneskers følelse av ansvar for seg selv og sine medmennesker. Å overføre oppgaver fra det sivile samfunn til staten vil bidra til å svekke friheten, men også ansvarsfølelsen til den enkelte. Hvis den statlige velferden i for stor grad overtar for frivillige fellesskap, vil staten måtte gjøre stadig mer og vi vil bevege oss mot et samfunn med mindre fellesskap - et samfunn der det er forbeholdt staten å bry seg, og der borgernes medmenneskelighet fortrenges.Det er denne faren Arbeiderpartiet, med sin blinde tro på de statlige fellesskap, ikke ser. I Arbeiderpartiets samfunn risikerer vi ikke bare at det blir kaldere - men også at det blir mindre rom for mangfold, innovasjon og nyskaping. Statlige fellesskap har positive sider; men de har også en iboende tendens til å bli ensformige, byråkratiserte og stillestående. Det vil kunne føre til at Norge blir et fattigere samfunn både åndelig og materielt.

ET GODT EKSEMPEL er Trond Giskes kulturpolitikk: Et samfunn som betrakter mer penger som den fremste forutsetning for en vellykket kulturpolitikk, står i fare for å undertrykke mangfoldet av nye kulturelle uttrykk til fordel for mer av det samme. Når Giske sier «Pengene er mitt redskap», sier han egentlig at «pengene er mitt våpen». Og han ser åpenbart på kulturen som et redskap i politikkens tjeneste - i sosialdemokratiets tjeneste. Høyre har aldri vært imot at staten skal bruke penger på velferd. Tvert i mot; Høyre har vært med på å bygge ut velferdsstaten. Vi har en moralsk forpliktelse til å skape en god skole som gir alle muligheter, og som setter enkeltmennesker i stand til å realisere sitt potensial. Det er først og fremst viktig for den enkelte, men det er også viktig for å bygge fremtidens kunnskapssamfunn. På samme måte har vi en moralsk forpliktelse til å sørge for at alle har tilgang til et godt helsevesen, og en verdig eldreomsorg.

MEN SELV OM det offentlige har ansvaret, så trenger ikke oppgavene nødvendigvis å utføres av det offentlige. For Høyre er det underordnet hvem som utfører en tjeneste, så lenge tjenesten blir best mulig for den som skal motta den. For Høyre er lavere skatter en del av et helhetlig og ansvarlig syn på balansen mellom offentlig velferd og annen velferd, mellom staten og det sivile samfunn. Et samfunn uten et sterkt sivilsamfunn bidrar til å fortrenge den skaperkraften som er grunnlaget for fremtidens velferdssamfunn. Men lavere skatter har også en viktig plass i norsk økonomisk politikk. Den borgerlige regjeringen lot enkeltmennesker og bedrifter få beholde mer av sin egen inntekt, og førte en fornuftig økonomisk politikk. Det var et effektivt virkemiddel for å nå målet om mer velferd og fellesskap for den enkelte og familiene. Lavere skatt har gitt næringslivet bedre rammevilkår og bidratt til å skape optimisme og nye arbeidsplasser. Et næringsliv som går godt, kaster også av seg mer skatt. Derfor økte skatteinntektene til fastlands-Norge med 7,2% i 2005. Skattelettelsene til den forrige regjeringen har dermed bidratt med mange nye milliarder til velferd og offentlige tjenester. De samme milliardene Schjøtt-Pedersen har store visjoner for hvordan skal benyttes.

SCHJØTT-PEDERSEN og hans kolleger i regjeringen bør se til Europas problemer før de endrer for mye på den borgerlige politikken. I Tyskland og Frankrike har man erkjent at et stivbeint arbeidsmarked, lite forskning og utvikling og et omfattende offentlig byråkrati, har bidratt til høy arbeidsledighet og lav økonomisk vekst. Stoltenberg-regjeringen gjør det stikk motsatte av det EU-kommisjonen og sentrale EU-land nå ønsker å gjøre: Den strammer inn i arbeidsmarkedet, øker skattene, kutter i budsjettene for forskning og utvikling, og setter alle moderniseringsprosjekter i offentlig sektor på hold. Det truer verdiskapingen og arbeidsplassene i Norge, og dermed også vår evne å ta vare på våre eldre, våre syke og våre barn. Norge trenger en politikk som setter oss i stand til å gripe mulighetene globaliseringen gir oss, samtidig som den ruster oss til å møte utfordringene den fører med seg. Aps velferdspolitikk er kortsiktig, og den vil over tid svekke fellesskapet.

I EN TID DER oljeinntektene overstiger de mest optimistiske prognoser, er det mange som ønsker å sette tæring før næring. FrPs statskapitalisme er et godt eksempel på en slik politikk. FrP har et pragmatisk forhold til hva staten skal drive med. Det gir seg gjerne utslag i at staten skal betale for flere goder. En slik politikk kan føre til at vi forrykker generasjonsregnskapet svekker norske bedrifters konkurranseevne, og dermed setter arbeidsplasser i fare. Schjøtt-Pedersens kritikk mot FrP er basert på helt gale premisser. FrPs politikk representerer ingen «ekstrem høyre-liberalisme» slik han antyder. Tvert om. FrPs politikk er påfallende lik Arbeiderpartiets politikk ved at alle utfordringer skal løses ved ukritisk økning av statlige bevilgninger. Begge partier har en ukritisk holdning til statlige fellesskap; begge partier fører en økonomisk politikk som er egnet til å svekke velferdssamfunnet. Begge parter tror at velferd enkelt kan kjøpes. Begge parter glemmer at det viktigste for å skape velferd ikke er penger, men dyktige og innsatsvillige mennesker som hver dag står på for å skape den velferden vi alle nyter godt av. På den måten er både FrP og Ap sosialdemokratiske partier.