Næringslivets maktbalanse

MAKTBALANSE,

demokrati og åpenhet er begreper som lenge har hørt hjemme på den politiske arena. I de senere år har begrepene heldigvis fått større betydning også i næringslivet og i kapitalmarkedet. Det er sannelig på tide. At begrepene er velkjente for aktører i det politiske landskap er kanskje medvirkende til det engasjement som også vises fra dette hold i disse spørsmål. En enda viktigere forklaring er nok likevel at underskuddet på demokrati og åpenhet i næringslivet ikke bare er en trussel mot næringslivet selv, men også mot samfunnet. Selv på høyt politisk nivå blir derfor maktbalansen mellom ledere og eiere, kravet til åpenhet og aksjonærdemokrati diskutert med interesse. Diskusjonene har også materialisert seg i formelle politiske prosesser. EU har blant annet utarbeidet et direktiv om «Corporate Governance» (selskapsstyring) og i USA har man innført en ny lov; Sarbanes-Oxley som regulerer noen av de samme forholdene. Hovedtrekkene er klare: Selskapene og næringslivet blir tvunget til større åpenhet, eierne får økt innflytelse og selskapene plikter å opplyse om ledernes lønns-, pensjons- og øvrige ansettelsesforhold.

DEN SENERE TIDS

utvikling er tvunget frem av erfaringene man har gjort over mange år. Bedriftsledere var ofte uenig med finansanalytikernes vurderinger av selskapene. Ledelsen klaget over at selskapene ble undervurdert, mens analytikerne kritiserte bedriftene for feilslåtte og verdiødeleggende strategier, skjulte verdier, svak og fordekt lønnsomhet samt manglende åpenhet og ugjennomsiktige strukturer. Fusjoner og konglomeratdannelser ble gjennomført for at lederne skulle få beholde sin makt, innflytelse og private privilegier. Men investorer lot seg ikke stagge. Flere øynet mulighetene til å hente ut verdier som lå godt skjult i store, uoversiktlige og lite verdiskapende selskapskonglomerater. Denne utviklingen var spesielt tydelig i det enorme amerikanske kapitalmarkedet. Her hjemme ble vel begrepet «raider» for alvor introdusert i kampen om konglomeratet Kosmos i 1985. Mektige bedriftsledere lot seg ikke detronisere frivillig. I samarbeid med politikere og fagforeninger mobiliserte man til kamp mot egne eiere. Det ble skapt et trusselbilde. Enkelte hevdet at bedriftene ble truet av grådige investorer som bare var ute etter å slakte virksomheter og ødelegge verdier som var bygget opp gjennom lang tid. Realiteten var en helt annen. Mange av bedriftene var på god vei mot den sikre død, og uten grunnleggende strategiske endringer ville betydelige aksjonærverdier før eller senere kunne gå tapt, med de store og alvorlige konsekvenser som det også skaper for ansatte og samfunnet.

I DET SISTE

tiåret har utviklingen gått i en annen retning. Ledere kjempet innbitt for å tilfredsstille kapitalmarkedets forventninger til avkastning. Drivkraften lå ofte i overdådige belønningspakker som inkluderte aksjetildelinger og opsjoner som ofte allerede ved tildelingen var verdt millioner. Interessefellesskapet mellom aksjonærer og ledere ble stor sett vurdert som positivt. Det var bygget et solid fundament for samhandling og forståelse mellom ledelse og eierne. Men man glemte at de fleste står sine egne interesser nærmest. Flere internasjonale toppledere bevilget seg selv enorme økonomiske fordeler og solgte også aksjer vel vitende om svakere utvikling fremover. I mange tilfeller uten styrets velsignelse. I andre tilfeller i overensstemmelse med et styre bestående av nikkedukker med tette relasjoner til ledelsen. Den tidligere geniforklarte konsernsjefen Percey Barneviks milliardpakke i svensk-sveitsiske ABB er kanskje det eksemplet som har fått størst oppmerksomhet i nordisk presse. Men også i Norge har det vært gunstige kompenasjonsavtaler som har sjokkert eierne og skapt forakt blant politikere og i befolkningen forøvrig. Grådighetsstemplet har flittig vært hentet opp fra skuffen. En enda verre trend var tilbøyeligheten til å ta alle midler i bruk for å maksimere verdien av egen kompensasjon. Det er avdekket at ledere har tydd til regnskapsjuks, utstrakt manipulering og forskjønning samt grovt bedrageri for å oppnå maksimale gevinster. Enron, WorldCom, Ahold og Parmalat er kjente eksempler. Kravet om større åpenhet og om regler for god virksomhetsstyring er lett å forstå.

LEDERE SOM TVIHOLDER

på makten har rustet seg godt med begreper for å avvæpne brysomme eiere som ønsker innflytelse over det de er med å eie. Langsiktig og strategisk industriell tenkning er ett av dem. Men her ligger det ingen motsetning. Som investor er det ingenting som gleder meg mer enn å finne et selskap med produkter og en ledelse som er i stand til å skape verdier for eiere, ansatte og samfunnet år etter år. At eiere skulle ha interesse av å ødelegge dette er fullstendig absurd og kunnskapsløst. Dersom prosjektene er gode og lovende har de fleste eiere også stor tålmodighet. Undertegnede har engasjert seg i en rekke oppstartsvirksomheter som i innledende år nesten alltid har levert underskudd og krevd ytterligere egenkapital. Men ideene, de ansatte og engasjementet har vært så imponerende at vi i mange tilfeller selvsagt holder ut selv om vi dessverre også tar feil fra tid til annen. Ledere som ikke bringer noe nytt eller nytte til torgs, men som stadig opererer i forsvarsposisjon må vi imidlertid stille oss kritiske til. Som eiere er det vår oppgave å påse at ressursene forvaltes riktig og det blir iverksatt tiltak som sikrer innovasjon, fremskritt og fortsatt verdiskapning. Parallellene mellom aksjonær- og eierdemokrati og det politiske demokrati er åpenbar.

At det har vært et betydelig underskudd på aksjonærdemokrati synes åpenlyst. Det er altfor mange eksempler på ledere som har tviholdt på makten, sine egne privilegier, sosial status og innflytelse på bekostning av eierne, langsiktig verdiskapning og arbeidsplassene. Gutteklubben Grei, hvor man sitter i hverandres styre og stell er jo et velkjent fenomen. Dette har truet kapitalmarkedets virkemåte. Investorer som går inn med risikokapital er villig til å risikere at prosjekter ikke lykkes, men de er ikke villig til å risikere at ledelsen gjør disposisjoner som er langt utenfor virksomhetens mandat. I Norge har vi dessverre sett ledere som har disponert eiernes midler til å støtte prosjekter og grupperinger som ligger langt utenfor selskapets kjernevirksomhet eller interessefelt. Ledere som har satt egne og nærmestes interesser foran selskapets og eierfellesskapets interesser.

KAPITALMARKEDET HAR

gjort seg mange nyttige erfaringer gjennom siste tretti år, og det har forhåpentligvis funnet sted en kollektiv læring. Utviklingen ser i hvert fall ut til å gå i riktig retning. Maktfordelingen mellom eiere og ledere blir mer balansert, kravene til åpenhet er blitt større og aksjonærer jobber bevisst for å oppnå den innflytelse som er dem berettiget i et moderne aksjonærdemokrati. Både eierne og politikerne bidrar med fokus på god virksomhetsstyring. Enkelte lengter nok tilbake til tiden da beslutninger ble tatt av mektige bedriftsledere og andre samfunnstopper i lukkede rom. Det er å håpe at denne tiden er forbi, men de som fortsatt holder på, burde ta seg en tur ut av disse rom, ut i det fri, og de er hjertelig velkommen. Ingenting ville glede oss investorer mer enn om nye, spennende og langsiktige industrikonsepter ble oss presentert. Det trenger vi sårt her til lands. Det vi ikke trenger er ledere som setter seg sine egne makt- og kontrollønsker, prestisje og andre egeninteresser først. Dem har vi fått nok av.