Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

USA i krise

Nærmer seg hybridkrig

I min levetid har jeg aldri sett et USA i dypere krise enn det vi ser nå.

- TERROR: Situasjonen i USA eskalerer. Natt til tirsdag 2. juni kalte Trump det «terrorhandlinger», samtidig som politiet rykket inn med tåregass og gummikuler. Reporter: Emilie Rydning. Video: NTB Scanpix / AP / Dagbladet TV Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

I min levetid har jeg aldri sett et USA i dypere krise enn det vi ser nå. Folket og samfunnets lim rives fra hverandre i møte med landets sikkerhetsstyrker som nå nattlig utkjemper rene gateslag mot illsinte demonstranter.

Anders Romarheim
Anders Romarheim Vis mer

Situasjonen er ille, men kan fortsatt bli langt verre. Imidlertid pleier opptøyer i USA, og generelt, å ebbe ut og miste intensiteten forholdsvis raskt. La oss håpe det skjer denne gangen, både for USA, for verden og også for Norges del. Norge er helt avhengige av USA sikkerhetspolitisk, og vi har kommet kort i å lage en plan B.

Siden midten av 90-tallet har USA år for år blitt mer polarisert. Viljen og evnen til å meisle ut tverrpolitiske kompromisser tilhører forrige årtusen i USA, og er i de fleste saker en fjern umulighet. Polariseringen har særlig gode vekstvilkår i et partipolitisk topartisystem og et valgsystem med enkeltmannskretser der vinneren tar alt.

Det innebærer at alle valgseire er relative gevinster, gevinster du tilriver deg på motpartens bekostning.

Det er vondt å se på det som skjer i USA. Videre er det skrekkartet å tenke på om en større sikkerhetspolitisk krise skulle utspille seg i våre nærområder når våre nærmeste allierte har mer enn nok med å håndheve lov og orden innenlands, og deres president lefler med å benytte regulære militære kampavdelinger fra US Army mot sin befolkning.

Når USA nærmer seg en tilstand av hybrid borgerkrig lyser alarmlampene ildrødt også her til lands. Hybrid borgerkrig kan betraktes som en politisert «light-variant» av borgerkrig.

Det er fire årsaker til at jeg benytter et så sterkt begrep som hybrid borgerkrig. De tre første kan forklares ganske enkelt og har å gjøre med:

1) Historisk kampsak fra USAs borgerkrig
2) Ekstern russisk innblanding
3) Splittelse rundt bruksområder for landets militære styrker

For det fjerde kjennetegnes hybridkrig av at det meste av konfrontasjonen og trefningene som foregår, er ikkevoldelig og ligger i stor grad under nivået av regulære militære kamphandlinger. Dette er ikke ulikt det konfliktnivå vi nå ser i USAs gater.

NEW YORK: Dagbladets reporter Vegard Kvaale forteller om rystende scener i USA. Reporter / video: Vegard Kvaale / AP Vis mer

Det historiske her ligger naturligvis i at USAs største og mest opprivende interne kamper og opptøyer har gått langs, eller omhandlet, skillene mellom svart og hvit.

Det var dette forrige borgerkrig i USA ble utkjempet over, og det var borgerrettighetsbevegelsens liberale verdier Martin Luther King kjempet og døde for.

Når nå politivold og den institusjonaliserte rasismen som finnes i USA, leder til gatekamper, så er det USAs historisk største interne kampsak som igjen trekker landets befolkning, fra alle samfunnslag, til barrikadene. Vi er på et nivå simpelthen vitne til nok en mindre omkamp i såret som aldri helt gror og kalles Borgerkrigen.

På toppen av dette har vi ekstern innblanding i form av hybride taktikker. I mer enn fem år har russiske påvirkningsoperasjoner funnet sted i USA med det overordnede mål å spre splittelse i befolkningen, og illojalitet til styresmaktene og USA som politisk prosjekt. «Bjørnene» jobber dag og natt for å så desinformasjon og destruktive holdninger i befolkningen.

Blant de utvalgte kampsakene i denne vedvarende informasjonskrigen er rasemotsetninger. Black Lives Matter og opptøyene i Ferguson, MO ble flittig benyttet som tematikk for splittende innhold spredd digitalt fra Russland, spesielt gjennom sosiale medier.

Politikk og påvirkning handler om mange ting, inkludert å skape attraktive narrativer. Dette skjer både som beskrivelse av eksisterende politiske realiteter, men også i en prosess for å opprette nye. Det handler om å våge, tenke og handle ut fra en ideell politisk verden fokusert på muligheter.

Vi skal ikke underdrive viktigheten av det visjonæres politikk. Det er slik de fleste fredsavtaler kommer på plass. Man må ville fred, også der de politiske realitetene tilsier at det er umulig.

Men med Trump tas den optiske sosiale konstruksjonen av et politisk univers til nye høyder, med det resultat at hans administrasjon har fått sterke antivitenskapelige trekk. Vi har sett klimafornektere som miljøministre og en corona-respons som innledningsvis var drevet mer av fornektelse og markedsliberalistisme enn av menneskelig hensyn.

Trump er så oppslukt av å skape sitt eget politiske univers at han tidvis ignorerer de politiske omgivelsene han opererer i. Mitt inntrykk er at han betrakter politikk som ren konstruksjon.

Det er mot dette bakteppet vi må vurdere den dypt foruroligende retorikken om å sende militære kampstyrker ut i gatekamper i delstater der Trump anser at guvernørene ikke slår hardt nok ned på demonstrantene.

Ingen soldater fra noen kampgren i USA tjenestegjør der fordi de ønsker å gå i trefninger med pøbler eller legitime demonstranter i USAs gater. Det er simpelthen ikke det demokratier har et militærvesen for. Og de få som faktisk ønsker å delta i slik gemeng, går dessverre beviselig i noen grad heller inn i det amerikanske politivesen.

Trump elsket sine generaler tidlig i perioden sin, og besatte mange høytstående politiske stillinger med generaler. De offentlige tilsvarene til Trumps snakk om å sette inn hæren, fra de fremste av militære ledere, er like riktig og viktig som det er foruroligende.

Når tidligere forsvarssjef admiral Mullen og hans egen tidligere forsvarsminister, general Mattis, nå advarer sterkt mot dette, berører vi en klassisk rift som ofte blir et gravitasjonspunkt i fullverdige borgerkriger: Kontrollen med landets væpnede styrker.

Hybride angrep er innrettet mot destabilisering og utnytter skillene mellom politikk, krise og krig. Når det ikke finnes noe reelt godartet politisk lederskap, har militære toppledere en ufravikelig plikt til å bidra til grensesettingen rundt hva Forsvaret kan brukes til, og ikke.

Uttalelsene til Mullen og Mattis er en riktig, men farlig utvikling, ettersom det vil kunne så illojalitet overfor «the Commander-in-Chief» og adlydingen av framtidige ordre han måtte gi.

Offiserer skal trenes i å gjenkjenne ulovlig ordrer, og befalinger fjerner ikke medansvar, heller ikke strafferettslig, for egne handlinger.

Nå tvinger Trump befolkningen til å velge side i trefningene mellom tidvis voldelige demonstranter og landets polisiære ordensmakt, som del av sin politikk og valgkamp.

Det er tvingende maktpåliggende at USAs militære anstrenger seg maksimalt for å unngå å bli en part i den interne kampen som nå utspiller seg. Mislykkes de, må gud hjelpe oss alle.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!