Nærmer seg stupet

Forrige uke var jeg på reise i Afghanistan, sammen med FNs Nødhjelps Koordinator, John Holmes. På reisen fikk jeg mulighet til å se på nært hold de utfordringer som landet står overfor, og treffe mennesker som er blitt berørt av de stadig økende kamphandlingene. Sammen kunne vi konstatere at det nå er et sterkt behov for å fokusere på humanitær bistand til landet og beskyttelse av sivilbefolkningen.

For hele det humanitære miljø i Afghanistan er hovedutfordringen at vi ikke får tilgang til mange av de menneskene som har mest behov for hjelp. Hele 55 prosent av landet, spesielt områder i sør og øst, er nærmest utilgjengelig for oss og andre organisasjoner som følge av sikkerhetssituasjonen. Og dessverre er det mye som tyder på at sikkerheten forverres. I 2007 ble 1 500 sivile drept i ulike militære aksjoner, selvmordsaksjoner og andre sammenstøt. Mens en i 2006 opplevde 123 selvmordsaksjoner var det hele 160 i 2007.

For oss som humanitær organisasjon med mer en 250 medarbeidere i landet er økningen i angrep mot internasjonale organisasjoner spesielt bekymringsfullt. I 2007 ble 89 ansatte i ulike organisasjoner kidnappet og 15 ble drept. Så langt i 2008 har 12 hjelpearbeidere blitt drept. Ifølge en ny rapport fra det amerikanske forsvarsdepartementet har det i år vært 40 prosent økning i antall angrep på de internasjonale styrkene. Sammenliknet med Irak, ser vi at angrepene mot internasjonale styrker der går ned, mens angrepene i Afghanistan øker. Bare i juni ble 50 prosent flere amerikanske og Nato-soldater drept i Afghanistan enn i Irak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den vanskelige sikkerhetssituasjonen er alvorlig fordi den forsterker de humanitære behovene. Konflikten har ført til at det er mer enn 160 000 mennesker som har måttet flykte innad i landet. Mange av dem har vært på flukt lenge og får ikke dekket sine mest grunnleggende behov. Vinteren var spesielt hard i Afghanistan i år. Minst 1 000 mennesker døde av kulden, og mer en 300 000 husdyr gikk tapt. En vurdering fra FNs høykommissær for Flyktninger viser at husly fremdeles er det største behovet, etterfulgt av sysselsetting, helse, utdanning og ernæring. Spesielt de økte matprisene globalt slår hardt ut for de internt fordrevne i Afghanistan. Med de økte matvareprisene blir innkjøpene dyrere, og det kan også bli mindre mat å dele ut. Matvarekrisen har derfor en dobbelt negativ effekt for de internt fordrevne.

Sikkerhetssituasjonen har også ført til at mange av de flyktningene som har kommet tilbake til Afghanistan ikke kan dra tilbake til sine opprinnelige hjemsteder. I øst har det oppstått mange spontanleire, hvor hundrevis av familier har slått seg ned på myndighetenes land. Vi besøkte en av disse leirene utenfor Jalalabad og situasjonen for menneskene der er alvorlig. I denne leiren deler flere familier telt som er satt sammen av trestokker og et plastdekke, uten tilgang til verken vann eller elektrisitet. Uten jobbmuligheter i nærheten og omgitt av ørken, står disse menneskene overfor en uholdbar tilværelse. De familiene vi snakket med under besøket kunne fortelle at det var umulig for dem å returnere til provinsen hvor de opprinnelig kommer fra på grunn av kamphandlinger og mangel på jord.

Vi besøkte også Kunar på grensen til Pakistan hvor det har vært en dramatisk økning i antall rakettangrep den siste tiden. Dette går sterkt utover sivilbefolkningen. Dagen før besøket vårt ble tre barn drept og to andre såret av et rakettangrep som bommet på målet. At slike angrep har blitt hyppigere kunne vi slå fast på besøket vårt til det lokale sykehuset. Vi traff barn og voksne som hadde blitt såret. Til tross for denne negative utviklingen, blir behovet for beskyttelse av sivilbefolkningen nærmest oversett.

Lenge har den militære strategi vært å nedkjempe de som kjemper imot regjeringshæren og de internasjonale styrkene. Dette er en strategi som har slått feil. Volden øker i Afghanistan, den minker ikke. FNs nødhjelpskoordinator John Holmes tar derfor nå til orde for at det åpnes for dialog om beskyttelse av sivilbefolkning og sikring av det humanitære hjelpearbeidet. Dette er et initiativ vi slutter oss til. Tiden har kommet for at man snakker sammen om hvordan sivilbefolkningen kan beskyttes. I en situasjon der angrepene mot hjelpeorganisasjonene øker blir det å hindre at nødhjelp kommer fram et våpen i seg selv. Denne utviklingen må snus.

I tillegg til dialog om beskyttelse av sivilbefolkningen, stiller vi krav om bedre koordinering av humanitær nødhjelp og økning av den bistand som vil føre til varige løsninger. Afghanistan er et av de land i verden som mottar mest bistand, men den er ikke koordinert godt nok. For mange aktører følger sine egne prioriteringer i stedet for å lytte til lokale aktører som fremmer lokalbefolkningens behov.

Når man reiser i Afghanistan kan man selv velge om man vil fokusere på det som er negativt eller positivt. Mine ulike besøk der gjennom siste halvår har ikke tatt fra meg troen på at Afghanistans mange utfordringer kan løses gjennom et fortsatt aktivt samarbeid mellom lokale myndigheter og det internasjonale samfunn. Men den humanitære situasjonen og mangelen på beskyttelse av sivilbefolkningen vi nå opplever i landet er så bekymringsfull at alle aktører må forsterke sin innsats. Afghanistan nærmer seg stupet.