Blur
«Dette var et høydepunkt.»
Det er ikke frontmann Damon Albarns halvhjertede keitet-klønete spøk om at presseteltet ligger vegg i vegg med Seriøs Vinbar som setter tonen for denne anmeldelsen.
Nei. Det er at Blur i Amfiet i kveld beviser at de er et av verdens aller beste rockband. Det er en nærmest sjokkerende prestasjon av en gjeng middelaldrende og nerdete menn som ser ut som de kommer rett fra lærerrommet.
Kjernepublikum
Allerede tre kvarter før konsertstart er Amfiets … eh … amfi fylt godt opp av publikummere. Folk i 40-50-åra - bandets kjernepublikum - dominerer, med innslag av generasjonen under, som ikke engang var født da «Parklife» kom ut i 1994.
Bakken er fuktig og stedvis gjørmete etter «Hans»' herjinger - men i kveld er det tilløp til stjernehimmel. Samtidig er det mørkere enn ellers, bare en fordel for et show som lener seg mye på lys og video.
Det åpner rolig og bedagelig med «The Ballad», åpningssporet fra det nyslupne, fine albumet «The Ballad of Darren», med Albarn sittende bak ståpianoet med sjutagget stjerne malt på foran.
Men det blir med den ene rolige låta.
- Good evening. Nice to see you, meddeler Albarn lakonisk og beklemt til de 16 000 foran ham. Som straks etter blir angrepet av gitarist Graham Coxons aggressive riff til «St. Charles Square», andrelåta på nevnte album.
Ubegrunnet frykt
En liten stund frykter jeg at bandet skal kjøre igjennom hele det nye albumet, som de har gjort tidligere på turneen. Det er som nevnt fint, men det kan fort falle uheldig ut å framføre et helt album få i publikum kjenner godt, fra A til Å.
Frykten er ubegrunnet. Det blir med de to nye låtene, før riffet fra «There's No Other Way», fra bandets aller første album, det baggy-pregede og ærlig talt ganske datert-lydende «Leisure» (1991), utløser jubel blant massene og hopping foran scenen.
Nå har Albarn riktignok ikke noen krevende jobb med å få med seg et publikum som hyler bare han stirrer ut i lufta. Og bra er det, for han deler bås med folk som David Bowie: en høyere enn himmelen scenepersona, men introvert og keitete i snakkesituasjoner.
Høydepunkt på høydepunkt
Men 55-åringen har oddsene på sin side av flere grunner. En av dem er en låtkatalog fullpakket med høydepunkter fra snart 35 års karriere. Og et ekstremt kompetent ensemble i ryggen.
Visst er Albarn bandets ubestridte leder og hovedlåtskriver. Men Blurs hemmelige våpen heter Graham Coxon. Det går kanskje folk hus forbi på plate, men når du ser ham i levende live, er det åpenbart hvor hardt han jobber for å underbygge låtene på helt riktig måte, med helt riktige lyder.
Sånn sett glir han inn blant sine (noenlunde) samtidige Bernard Butler (Suede) og Johnny Marr (The Smiths). En gang konkurrent Noel Gallagher når ham ikke til knærne engang.
Storskjermene viser i det alt vesentlige bare Albarn og Coxon. Bassist Alex James og trommeslager (og advokat og Labour-politiker!) Dave Rowntree er liksom bare der, men utgjør en fjellstø rytmeseksjon.
Usedvanlig skjerpet
Mulig jeg er overveldet av lydtrykket og entusiasmen fra plassen min i nevnte pressetelt, men jeg har sjelden sett Blur så energiske som i kveld. De kan være variable, men på Øya er de usedvanlig skjerpet og oppildnet:
På et tidspunkt under «Parklife» - som riktignok mangler Phil Daniels i snakkeverset - utveksler sågar Albarn og Coxon et smil. Sistnevnte - som ser ut som han trenger en solid innsprøytning vitaminer - trosser naturlovene og tar saksesplitthopp.
Alle grupper av fans får sitt i kveld. Fra den noe obskure ikke-på-album-singelen «Popscene» (1993), via kultlåter som «Trimm Trabb» og «Villa Rosie» til bredere favoritter som «Beetlebum», «Girls & Boys» og til og med «Country House». På sistnevnte leverer Coxon en oppsiktsvekkende vindskeiv solo - er det ironi?
Bandet beviser også at de ikke har mistet et milligram av låtskriverteften. Den nye singelen «The Narcissist» glir sømløst inn blant det eldre materialet.
Kredband
Personlig er jeg svak for bandets storslagne, cinematiske ballader - og de kommer alle i kveld: «To the End», «This Is a Low» og «The Universal» sitter som et skudd, med smakfull komplementerende belysning og knallsterk vokal fra Albarn.
Coxon får sin sjarmetappe med «Coffee & TV». Han står og ser rett ned på skoa sine, men synger bedre enn han pleier i kveld. Fuzztonen hans er til å dø for.
Blur blir ofte tillagt en viss type «autentisitet» og kred, og scorer høyt i enkelte hipstermiljøer, særlig etter at de ga britpop på båten ca. 1997. Men i kveld viser de hvorfor de er blant verdens aller beste band.
Dette var et høydepunkt.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
