Nært og sterkt dokument

Det er umulig å se «Leve blant løver» uten å bli sterkt berørt. Her er mye å bli berørt av: Ufattelig tapperhet, livsglede, smerte og død. En brutal og nær film om kreft.

Å være til stede når 27 år gamle Ingunn får dødsdommen er en rystende og gripende opplevelse. Alt i åpningen slår hun fast at livet ikke er noen selvfølge, en sannhet som like fullt er vanskelig å forstå til bunns for den som ikke daglig ser døden i øynene. Intim beskrivelse Det gjør Ingunn, Lars og Kristin - Sigve Endresens tre unge hovedpersoner i denne dokumentaren. Han har fulgt dem i halvannet år, svært nærgående og i de vanskeligste situasjoner. Nesten ubegripelig at de har orket å ha kamera så tett innpå seg, og det kunne ikke vært gjort uten en åpenbart gjensidig fortrolighet og respekt. Like mye som «Leve blant løver» dreier seg om livets forgjengelighet, handler den om viljen til å leve og å faktisk gjøre det under bitre omstendigheter. Hele sykdommens prosess, dens faser med sorgbearbeidelse og håp, beskrives intimt - sammen med de lyse øyeblikkene, gleden over vennskap og en ofte hardt tilkjempet optimisme. En trøkk Likevel er det ikke til å stikke under en stol at hele dokumentaren oppleves som en real trøkk i solar plexus, slik den konfronterer hver og en med det uunngåelige så det gjør vondt. Diskusjonen har da også gått om hvorvidt den er for tøff til å vises på kino. Nå vil ingen forlate salen med en lykkefølelse i magen, derimot blir vi beriket med innsikt, atskillig mat for tanken - og respekt. Først og fremst for dem som har vært villige til å dele sine tyngste stunder med oss. Dernest vil de fleste formodentlig se med nye øyne på den grå hverdagen etterpå, og det er nok noe av hensikten med denne gjennomarbeidete og intense filmen. Se den ikke alene, men du skal lete lenge etter en sterkere kinoopplevelse.