Naipaul nesten i mål

Nobelprisvinneren fra i fjor, V.S. Naipaul, regnes som en av de fremste representantene for postkolonialistisk litteratur.

V.S. Naipaul er født på Trinidad, utdannet i England, og er forfatter av en rekke romaner, noveller og dokumentarbøker. Han er kontroversiell i sin tilnærming til religion, kultur og politikk. Med en forkjærlighet for historier om mennesker som har havnet mellom barken og veden, uten hjemland og røtter, har han gjort selve rotløsheten til sitt spesialfelt.

Eget liv

I «Et halvt liv» skildrer Naipaul en persons forvirrede jakt etter identitet. Hovedpersonen Willie Somerset Chandran er født i India i trettiårene. Willie er fanget mellom foreldrenes ulike bakgrunner, med en mor som er kasteløs og en far som har forspilt sine sjanser til å ta en utdannelse og videreføre familienavnets stolthet.

Ute av stand til å forholde seg til sitt opphav reiser Willie til London for å finne seg selv. Han flakker rundt i byen, havner i tvilsomme miljøer, henger rundt med bohemer og prostituerte. Han gir også ut ei bok, for seinere å forkaste skrivingen. Det blir ikke riktig noe av ham. Byen er fremmed, landet er fremmed, og han selv blir mer og mer fortvilet. Han treffer portugisisk-afrikanske Ana, en kvinne med en like komplisert bakgrunn som ham. Sammen drar de til hennes hjemland Afrika, og lever et greit liv der. Etter 18 år innser Willie at han likevel aldri har levd sitt eget liv, men bare i skyggen av andres. Han skiller seg, og flykter videre.

Rotløs

Tittelen «Et halvt liv» peker på minst to forhold. Det ene er at vi følger Willie halvveis gjennom livet. Fortellingen stopper opp når han er rundt førti, og slutten er uforløst. Dessuten får aldri Willie grep om livet, rotløs som han er. Han lever halvveis, og lyver på seg en annen familie og bakgrunn enn den han har, for å virke mer interessant.

Tre kontinenter

Handlingen foregår i India, England og Afrika. Det er interessant å merke hvordan temperamentet i Naipauls tekst endrer seg etter hvilket land han skildrer. I India blir vi presentert for kastevesen og familiebånd, og religiøs åndelighet. Tonen er saklig og distansert, nesten litt arrogant.

I England er det først og fremst Willies forvirring som preger framstillingen. Miljøskildringen er råere, og Willie står hele tida i fokus. Når Naipaul skildrer Afrika, endrer tonen seg igjen, og blir mer inngående og detaljert. Folk og natur blir mer nærværende enn hva de var i de andre landene. Her minner boka om Naipauls tidligere bok «Der elven krummer seg» fra 1979, en slags reiseskildring fra Afrika.

Fremmedartet

«Et halvt liv» er en fremmedartet roman. Det går an å kjenne seg igjen i mye av tankegodset, ikke minst der de eksistensielle spørsmålene stilles. Men forfatteren holder avstand til både stoffet og leseren, og en kan savne både mer temperament og mer inderlighet. Boka har fått blandet mottakelse i utenlandsk presse. Undertegnede er heller ikke fra seg av begeistring. En kan lære ett og annet om postkolonial fremmedfølelse og livsvilkår for «kulturløse» mennesker. Men Naipaul har en problematisk distanse til det han forteller om, noe en absolutt ikke skulle trodd, hans eget liv tatt i betraktning. Karakterene løses opp like fort som de tar form. Det er kanskje poenget, men innenfor den tradisjonelle romanformen han har valgt, virker det, ja, halvveis.