Naiv bistand?

Hoder har rullet i Tanzania som følge av korrupsjonsskandaler den siste tida. Statsministeren ble avsatt foran åpne TV-kameraer. Sentralbanksjefen og andre ministere har også måttet gå. Korrupsjonsskandalene har vært mange i Tanzania, i likhet med i mange andre utviklingsland. Dette er ikke noe nytt. Det som er nytt er at så mye korrupsjon i Tanzania avdekkes, og ikke minst: At det får politiske følger.

En rapport om et miljøprogram i Tanzania viste nylig omfattende misbruk av norske penger. Rapporten har ført med seg en debatt om korrupsjon og bistand. Jeg ønsker debatten velkommen. Den kan bare gjøre oss bedre i stand til å bekjempe korrupsjon – et av de største hindre for sosial og økonomisk utvikling.

Korrupsjon er feltassistenten i skogsreservatet som får et par tiere for å se en annen vei mens det vernede treet blir hogd. Det er veiinspektøren litt lengre ned i veien som får sine femti kroner for å la bilen med tømmerstokken passere. Det er seminardeltakeren og prosjektassistenten som legger to dager ekstra på reiseregningen. Systemet lekker i bunnen, men også fra toppen. Korrupsjon er sentralbanksjefen som sammen med tvilsomme forretningsmenn tapper staten for hundrevis av millioner – ofte gjemt bort i vestlige banker eller skatteparadiser. Korrupsjon foregår på alle nivåer og i alle land. Norge er dessverre ikke et unntak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Korrupsjon i Tanzania er ikke noe nytt. Det nye er at de kreftene som vil bekjempe den får slippe til. Landets tidligere statsminister, Edward Lowassa, ble praktisk talt avsatt for åpne TV-kameraer i februar i år. I en direkte overført parlamentsdebatt ble Lowassa knyttet til en stor korrupsjonsskandale, den såkalt Richmond-skandalen, der en sum tilsvarende 900 millioner kroner skal ha havnet på avveie. På direktesendt TV kunne tanzanianere se hvordan Lowassas ansiktsuttrykk ble stadig mer anstrengt ettersom kritikken mot han ble krassere. Ydmykelsen var total og ingen var villig til å redde skinnet hans.

Et regelrett politisk drap for åpent kamera er et sjeldent skue, ikke bare i Tanzania, men i mange av våre samarbeidsland. At den kraftigste kritikken kom fra egne rekker viser at demokratiet i Tanzania er i ferd med å modnes. Media, spesielt avisene, har vært helt avgjørende i kampen mot korrupsjon. Derfor støtter Norge kritiske medier i Tanzania. De frivillige organisasjonene er viktige, som vaktbikkjer, som holdningsbyggere og som kunnskapssentra. Derfor støtter Norge mange slike organisasjoner i Tanzania.

Norge har et ansvar for å sikre at norske bistandsmidler blir brukt best mulig. Men løsningene på korrupsjonsproblemene i Tanzania og andre utviklingsland må i all hovedsak ligge i landene selv. Det er de som må legge byggesteinene i et godt styresett. Det kan omfatte en politisk ledelse som viser vilje og evne til å lede an i kampen mot korrupsjon. Det kan omfatte en kompetent riksrevisjon som kan avdekke misbruk, et uavhengig antikorrupsjonsbyrå og et sterkt kontrollorgan for offentlige innkjøp. Det kan være et uavhengig rettsvesen og et solid parlament, der medlemmene har kunnskaper og mot til å kontrollere regjeringen. Og ikke minst: Et godt styresett forutsetter uavhengige medier og et sterkt sivilt samfunn, som tør å avsløre korrupsjon.

Men løsningene ligger også utenfor Tanzania og andre utviklingsland. Den finnes i skatteparadisene der pengene fra korrupsjon kan gjemmes bort, og i internasjonale selskaper som betaler under bordet for å få kontrakter. Derfor er arbeidet for økt internasjonal åpenhet så viktig, f.eks. i åpenhetsinitiativet EITI (Extractive Industries Transparency Initiative), som har sekretariat i Oslo. Norge arbeider aktivt for at Tanzania og andre utviklingsland med store naturressurser skal slutte seg til EITIs prinsipper.

Korrupsjon dreier seg om holdninger og verdier i det brede lag av befolkningen, men også om systemer og institusjoner, om bygging av en stat, et sivilt samfunn og om internasjonale systemer.

Vi har et ansvar for å håndtere norske bistandsmidler slik at de blir brukt til utvikling for de mange, ikke til personlig berikelse for de få.

Vi jobber kontinuerlig med å videreutvikle våre egne kontrollsystemer. Fordi vi også vil bidra til å bygge de nasjonale systemene, bør den nasjonale kontrollen være førstelinjen. På toppen må vi legge et ekstra lag av norsk oppfølging. Det var de norske kontrollsystemene som avdekket mislighetene i miljøprogrammet i Tanzania. Det tok for lang tid, og det følger vi opp, men misbruket ble avdekket. Da reagerte vi klart og tydelig. Vi stoppet utbetalingene og krevde opprydding. Nå vurderer vi hvordan pengene kan kreves tilbake. Vi har gitt klar beskjed om at videre samarbeid bare er aktuelt dersom vi blir enige om kontrollsystemer som er gode nok. Slik gir vi sterke signaler om nulltoleranse mot korrupsjon, både i holdninger og i praksis.

Korrupsjon er utbredt i de fleste av de landene vi gir bistand til. De fattigste bor i land der korrupsjon er utbredt. Og det er de fattige som til syvende og sist betaler prisen for korrupsjon. Det er de fattigste som ikke kan sende barna på skolen fordi de ikke har råd til å betale korrupte rektorer. Det er de fattigste som ikke får behandling fordi medisinene selges på det private markedet. Korrupsjonen finnes både i offentlig sektor, i privat sektor og i sivilt samfunn. Derfor tror vi ikke at vi kan løse problemet med å flytte bistanden fra statsbygging til sivilt samfunn – vi må fortsette å støtte begge deler. Vi tror ikke at korrupsjon er begrenset til noen enkelt form for bistand, den kan forekomme både i prosjektbistand, i sektorprogrammer og i generell budsjettstøtte. Derfor har jeg ingen tro på å gå tilbake til isolerte norske enkeltprosjekt.

Vi må være tydelige på våre verdier. Korrupsjon er uakseptabelt. Vi uttrykker vår støtte til president Kikwete i hans kamp mot korrupsjon. Den har gjort det mer risikabelt og mindre lønnsomt å drive med korrupsjon i Tanzania. Det har sentralbanksjefen, statsministeren og flere andre avsatte ministere smertelig erfart.

Vi må være kritiske i vår vurdering av partnere og ulike bistandsformer. Der hvor de nasjonale systemene ikke er gode nok, må vi plusse på med vår egen kontroll – kombinere vår egen kompetanse med bruk av uavhengige revisorer. Reformkreftene skal få vår støtte, enten det er korrupsjonsjegerne eller media og frivillige organisasjoner. Vi må være utålmodige og gi klart uttrykk for nulltoleranse overfor korrupsjon. Kampen mot korrupsjon er lang og seig. Fattigdom gir svake institusjoner og dermed korrupsjon. Men korrupsjon forlenger også fattigdom. Derfor er korrupsjonsbekjempelse en så viktig del av utviklingspolitikken.