Naiv. Hyper

Han kaller utstillingen sin «Early Works», til tross for at den består av nye arbeider. Han selger tegninger for hundre kroner, til tross for at han antakelig kunne fått det tidobbelte for dem. Han gir instrumentallåtene sine lange titler på svensk - som denne fra debutalbumet «Hei»: «Han Brydde Sig Inte Om Att Stiga Upp, Hela Dagen Lät Han Nya Bilder Och Funderingar Komma Och Gå Som De Ville, Sov Lite Ibland Och Vaknade Igen Och Visste Inte Alls Vem Han Var. Det Var En Fridfull Och Mycket Spännande Dag» - til tross for at musikken han lager altså er elektronika uten vokal, og til tross for at det er vanskelig å se for seg at Kim Hiorthøy noen gang har latt bilder og funderinger bare komme og gå.

I ET NUMMER AV DAGBLADET Fredag for fire år siden kunngjorde han at han var ferdig med å si ja til intervjuforespørsler. «Jeg vil ikke i avisen. Avisene er allerede fulle av ting vi ikke behøver,» forklarte han, og la til: «Jeg vil ikke ta det for gitt at noen spør, heller.»

Bortsett fra et og annet e-postintervju i japanske jazzblader og på britiske samtidsmusikknettsteder, har han siden holdt sitt ord. Og likevel er og forblir Kim Hiorthøy overalt: Enten du står i polkø, er på kino, på biblioteket eller ligger på sykehuset, er omgivelsene preget av hans arbeider. Siden dagene som en av tidenes yngste studenter (18 år) ved Kunstakademiet i hjembyen Trondheim, har Kim Hiorthøy figurert i Erlend Loes bøker som både romanfigur («Naiv. Super», «L») og illustratør («Maria & José», Kurt-bøkene). Han er egenhendig ansvarlig for den grafiske profilen til plateselskapene Smalltown Supersound og Rune Grammofon. Han har malt de utflytende akvarellene som preger Vinmonopolets opplysningsbrosjyrer. Han er grunnen til at Margreth Olin kledde seg naken foran kamera. Og hvis noen lurer på hvorfor Jaga Jazzist kalte sitt nye album «What We Must», så er det ikke fordi timannsbandet noe som helst, men fordi Kim Hiorthøy en gang ga ut en fanzine med samme navn på et sveitsisk forlag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KIM HIORTHØYS EGEN MUSIKK, som Dagbladets anmelder Sven Ove Bakke har beskrevet som «naive elektronikafragmenter, søte telefonsvarerbeskjeder, hybelhouse og vinduskarmchillout», har hittil resultert i fire album, et femte kommer tidlig neste år. Venner av Hiorthøy beskriver hans høyst aktive musikerkarriere - han turnerte USA i mai - som et ønske om et mer uforpliktende fristed, heller enn et behov for nok en skalp i multikunstnerbeltet.

«Jeg ville levd et fattigere liv,» har han svart på spørsmål om hva han ville gjort dersom han ikke hadde platekontrakt med Smalltown Supersound. -  Det er musikk han liker best akkurat nå, tror Margreth Olin, som har brukt ham som filmfotograf på både «Kroppen min» og «Ungdommens råskap». Hun mener det er «det intuitive» som kjennetegner ham som fotograf.

-  Det er dette blikket hans som er helt åpent, en holdning som gjør at mennesker tør å åpne seg for ham. Kim har en umiddelbarhet, en renhet jeg selv mangler. Bildene hans har noe jeg ikke vet å sette annet ord på enn sjel, sier hun, og legger til:

-  Jeg vet ikke om noe han ikke kunne gjøre. Man undrer jo hvor mange talent en mann kan besitte, men det er vel talentet til Kim; hans evne til å bare gjøre det, til å våge.AT HAN HAR HAVNET i såpass mange ulike sammenhenger, kan det også være andre grunner til. Én er, som Kim Hiorthøy selv forklarte i intervjuet med Dagbladet for fire år siden, at det er et poeng for ham å følge «distraksjonens vei»; å begynne å pusle med noe, for først seinere å se hvilken vei det bærer.

En annen grunn er, som folk i Hiorthøys omgangskrets påpeker, at han er «utpreget leken»; han er typen som ringer deg en tidlig søndag morgen og spør om du vil «være med ut og leke» - og så blir det kanskje en super 8-film ut av det.

En tredje grunn er at Kim Hiorthøy selv har en tendens til å bli spurt om ting: Han ble spurt av Rune Kristoffersen om han ville stå som husdesigner for hans lille label Rune Grammofon. Han ble spurt av gallerist Eivind Furnesvik om han ville samle sammen tegninger til en utstilling, og han ble på samme tid spurt om å smykke ut det nyoppussede sentralsykehuset i Trondheim; parallelt med at Kim Hiorthøy «kommer ut» som fullblods naturalistisk maler med «Early Works», har han i trappepartiet av laboratoriebygget ved St. Olavs Hospital lagd en serie fargeflekker som bare med en viss velvilje kan karakteriseres som sirkelformede.

Alle har ikke til enhver tid hatt like mye velvilje overfor Kim Hiorthøy.

I en artikkel i Morgenbladet med tittelen «Trøndernaivismen - quo vadis?» for tre år siden, skrev Siss Vik om vennene og trønderne Hiorthøy, Erlend Loe og koreograf Jo Strømgren: «Ved å nekte å abstrahere og debattere, ikke bare egne verk, men noe som helst egentlig, nekter de å tre inn i en voksenverden som er komplisert og sammensatt, og som sårt trenger noen som vil forsøke å forklare og forandre den.»

Hiorthøy selv har aldri vært fremmed for denne innvendingen, noe han seinest antydet i jubileumsboka om Rune Grammofon, «Money will ruin everything», der han og Rune Kristoffersen intervjuer hverandre. «Hva er ditt synspunkt på plateomslagene mine? De er ganske mystiske. De gir ikke bort mye informasjon om hva slags musikk som er på plata. Hva synes artistene om omslagene? Har det vært konflikter og motforestillinger fra dem eller noen andre, angående dette?» spør Kim Hiorthøy i boka.

«Nei, veldig få, faktisk,» svarer Rune Kristoffersen.

TØR Å ÅPNE SEG: - Det er dette blikket hans som er helt åpent, en holdning som gjør at mennesker tør å åpne seg for ham, sier filmskaper Margreth Olin om Kim Hiorthøy.