Naiv nordmann

Noen bøker må en anmelder unnlate å handlingsreferere, av hensyn til mulige lesere. Bjørn Høviks debutroman er en slik.

Riktignok åpner den med en dramatisk bilulykke, og avsluttes med et antagelig skjebnesvangert familieoppgjør.

I mellomtiden gir jeg-fortelleren, lektor ved en videregående skole i utkanten av Oslo, en psykologisk selvbeskrivelse som man i beste fall må kalle naiv. Forfatteren hjelper ham ironisk til rette, så han havner i parodien, farsen.

Kraftpatrioten Varingsrud opplever en 17. mai, kanskje i 1995, han er født i 1940 og er nå midt i 50-årene. Etter at foreldrene var døde, ville han «inngå en form for pakt med det norske samfunnet Æ...Å, en samvittighetspakt, en følelsespakt». Eller: «Det norske samfunnet var blitt min nye foresatte, nesten min nye familie». Og det fastholder han, nesten hele sin fortelling igjennom. I stort og smått: «Jeg nyter det trygge og kjente, ikke minst når det også hører med til det anerkjente.» Sitatene angir tonen.

Etter å ha spilt trompet med Godum janitsjar foran aldershjemmet, forbereder han en tur til svigerforeldrene ved et av verkene på Vestlandet, i alle fall sammen med kona Bjørg. Datteren Vibeke som er kommet tilbake etter mislykkede studier i USA, er det litt mer tvilsomt med. En vraket venn derfra har meldt sin ankomst på Sentralstasjonen, og moren tvinger henne til i alle fall å være med og møte ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skjønnhet

For Varingsrud blir starten litt vanskelig. Tyverialarmen går, og det er hans egen skyld. Kanskje ødelegger han høytidsstemningen i nabolaget? Og så får han ikke lagt girokonvolutten med oppgjør for renovasjon, vann og kloakk i postkassen. Dertil blir han urolig for kløtsjen. Bjørg insisterer på at de alle skal spise på Oslo Plaza, og de blir fraktet opp i den utvendige heisen. Lutter dårlige omen for trygghetens mann. Boken har den egenart at Høvik gjerne bryter bilturen, og andre opplevelser, med innskutte redegjørelser for dette og hint. Det styrker ikke tiltroen til Varingsrud som noenlunde realistisk jeg-forteller.

Her om et av fundamentene i hans tilværelse:

«Det er kanskje størst grunn til å være tilfreds, i dagligvareforretningene. Dette synes kanskje underlig, men er ikke dagligvareforretningene våre dagers erstatning for tidligere generasjoners jaktmarker eller agrarsamfunnets strevsomme landbruk? Noen vil hevde at det er naivt og ikke så lite patetisk for et normalt oppegående menneske å finne tilfredshet ved å vandre hyllelangs i en dagligvareforretning.» «Etterhvert oppdaget jeg også skjønnheten i disse handlerundene. Ikke først fordi jeg formådde å finne frem, men for den generelle skjønnheten i tilgjengeligheten.»

Stanset opp

Ja ja, Varingsrud, hvordan har du i alle disse årene kunnet mestre undervisningen i dagens videregående skole? Det gjelder å få det alminnelige bra, er et annet av hans løsenord.

I Hønefoss ryker kløtsjen - det handler riktignok bare om vaieren, og den skal være i orden neste morgen. Men de må overnatte, og på en kafé overhører Varingsrud, uskyldig usett, en samtale mellom Bjørg og Vibeke. Bjørg sier: «Trond har mentalt, ideologisk og politisk stanset opp for 30 år siden.»

Og i denne latente oppgjørsscenen finner han det for godt å memorere situasjoner fra et seminar for lærerne ved skolen, der en yngre rabulist gir dem alle det glatte lag for at de har lagt seg flate for tidens næringslivstenkning. Det kan vel være noe i det, tenker Varingsrud. Men han sier ingenting.

Nei, Bjørg har vel rett, når hun uten å bruke Sigurd Hoels ord mener at han er en selvbedrager og som sådan tilhører den forrige generasjon.

Avslutningsscenen er som sagt dramatisk. Min eneste innvending er at Bjørn Høvik slipper ut av sekken katter vi aldri har hørt om eller bare så vidt skimtet.