Naiv radikalisme

SAMFUNN: Er det stat og kommune som er årsak til overdosedødsfall, eller skyldes de også bruk av heroin? Byrådsleder i Oslo, Erling Lae debatterer velferdssamfunnet.

Er det stat og kommune som er årsak til overdosedødsfall, eller skyldes de også bruk av heroin?Er det bare fattigdom som er årsak til prostitusjon, eller har kjøper og selger et ansvar?Er en ramponert kommunal bolig et resultat av kommunens boligpolitikk, eller har personen som utøvde hærverket bidratt til resultatet?Jeg vet at spørsmålene kan virke naive, men når jeg leser aviskommentarer og hører venstresidens politikere, så er jeg jammen ikke så sikker likevel.Torbjørn Røe Isaksen startet en debatt i Dagbladet 28. juli om hvordan sentrale samfunnsdebattanter svekker folks ansvar for egne handlinger. Ikke overraskende svarer venstreradikaleren, i dette tilfellet Svein Tuastad, at Røe Isaksen moraliserer. Hos Tuastad er det bare én part som ikke har ansvar for å ha havnet i en vanskelig situasjon; nemlig den som er i en vanskelig situasjon.

ALLEREDE SALIGE Ludvig Holberg, påpekte at kritikkverdig adferd må forstås ut fra den situasjonen man lever i: «Alle sier Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor Jeppe drikker.» Men Holberg hadde neppe ment at samfunnet skulle få skylden for at Nille plager Jeppe på grunn av manglende bevilgninger til familievernet. La gå at dette er harselas, men det er også alvor. Ved å frata tiggeren, den prostituerte og den vanskeligstilte ethvert medansvar for å komme inn og ut av en uheldig situasjon, så skyver vi ansvaret fra oss og omtaler de uheldigste som viljeløse resultater av økonomiske strukturer og politiske vedtak. Men det verste vi kan gjøre mot et menneske, er å fjerne alle krav og forventinger og skape den totale avhengighet av andres gode vilje. Dessuten er det dypt usosialt, selv om det kanskje er sosialistisk. Selvsagt havner noen uforskyldt i en vanskelig livssituasjon. Selvsagt er det en sammenheng mellom dette og sosiale realiteter. Ingen har garanti for å slippe unna omsorgssvikt, økonomiske problemer eller psykiske lidelser. Vi skal tillate svakhet. Men vi skal ikke gjøre avhengighet til en permanent situasjon hvis vi kan unngå det.

LA MEG VÆRE konkret og gå gjennom fire eksempler. Eksempel 1: På forsommeren har det rast en debatt om tigging, prostitusjon og åpen narkotikaomsetning rundt nedre Karl Johan. Jeg har tatt til orde for at politiet ikke bare må gripe inn mot kriminelle handlinger, men at reglene for adferd og folkeskikk i våre felles uterom må gjelde alle. Vi tillater ikke selgeren å prakke varer på folk i minibankkøen, og hvorfor skal vi da gjøre et unntak for tiggeren og den prostituerte? Hvorfor skal de ikke bli behandlet som voksne mennesker? Selv om gaten også er tiggerens gate, må være lov å mene at vi ikke med et tolerant gjesp skal godta den totale underdanighet og underkastelse som tigging innebærer. Det hjelper heller ikke den rusavhengige å gjøre Skippergata til et fristed for bruk og omsetning av heroin. Det er å gi opp misbrukeren samtidig som vi ikke lenger bryr oss om de andre som skal bruke gaten.Generalsekretær i Kirkens bymisjon, Sturla Stålset stempler mitt syn som «forkastelig» og insinuerer han at jeg går inn for «å behandle mennesker ut fra en renovasjonstanke». Jeg er fristet til å svare at han selv ikke tar byens mennesker på alvor og kommer i skade for å redusere vanskeligstilte til viljeløse klienter.

EKSEMPEL 2: Min egen rådgiver ble i fjor stukket ned på åpen gate i Oslo. Fagforbundets representant gikk ut i pressen med følgende forklaring på at slikt kan skje: «Ungdom som ikke mestrer skolen eller kommer inn i arbeidsmarkedet, føler en aggresjon mot storsamfunnet (...) nå kuttes det i alt fra fritidsklubber til andre tiltak.» Den eneste som altså står igjen uten skyld, er han som brukte kniven. Dette minner om sketsjen til Monthy Pyton der morderen legger skylden på samfunnet for gjerningen han har begått. Politiet kjøper forklaringen og arresterer alle rundt ham. Eksempel 3: Da arbeidsministeren i Dagbladet krevde at sosialhjelpsmottakere må «stå opp om morran» og forplikte seg til å gjøre en innsats for å bedre sin egen situasjon, kom de programmatiske skyllebøttene: «Han bør be om unnskyldning,» var reaksjonen til Randi Reese, forbundsleder i FO. SVs Karin Andersen fulgte opp og kalte det for moralisme. Men det er da ikke sånn at folk kan komme når de vil der Andersen jobber? Og sosialhjelpsmottageren skal da møte krav om en fast døgnrytme i tillegg til andre forutsetninger for å kunne takle en jobb? For det er vel ikke slik at sosialhjelpsmottakeren bare er et offer som samfunnet skal drive veldedighet overfor? Eksempel 4: I sommer har det vært vanskelig å få tak i heroin, bl.a. takket være innsats fra politi og tollvesen her og i andre land. Straks er det dette som er problemet. Det ropes på tiltak, og noen anbefaler gratis utdeling av heroin, slik at ikke abstinensen skal bli for tung, og slik at ikke overgangen blir for brå når heroinen er tilbake. Selvsagt skal hjelpeapparatet være på plass, men hvis avrusing ikke skal merkes og abstinens ikke tåles, da er det ett svar: Et liv i rus til heroinen dreper. Kommunal omsorg er blitt kommunal forsorg.

Klienttankegangen reflekteres i norsk presse, dominert av journalister med radikal politisk legning. Journalist Bård Torgersen, tok i siste nummer av = Oslo et oppgjør med sine journalist-kollegaer: «Hvorfor kan vi ikke bruke vanlige journalistiske former når vi skriver om narkomane? Hvorfor må det alltid være sentimental sosialpornografi?» Torgersen ga seg i 2002 ut for å være tigger, og moret seg over at de narkomane snakket helt annerledes utad enn innad. I møte med utenforstående, ble offerrollen viktig. De ville at folk skulle synes synd på dem. Innad i miljøet var det mer snakk om å ha ofret noe (= Oslo, nummer 9, 2006).Et offer har ikke ansvar for sin situasjon, og kan heller ikke gjøre en aktiv innsats for å forbedre den. Det er de andres ansvar. Men samfunnet kan ikke slutte å røyke for deg, eller slutte å sette sprøyten for deg. Forandring må springe ut fra et ønske om å gjøre noe med livet sitt. Derfor er god omsorg alltid en blanding av to ting: hjelp og krav. Aldri bare en av dem. I debatten om svake grupper i Oslo overser venstresidens debattanter og synsere vismannens innsikt: «Min venn er ikke den som gir meg en fisk, men den som lærer meg å fiske.» Det er forskjellen mellom forsorg og omsorg. Derfor tror jeg høyresiden kan føre en bedre sosialpolitikk enn venstresiden.