Naive hvite riddere

VELDEDIGHET: De velmenende «hjelperne» bruker tilfeller som tiggeren Tommy til å fremme sin selvrettferdige harme og opprørthet.

Når mediefolk, fagfolk og reklamefolk går i korstog mot en fyr som gir bort en tusenlapp er det interessant. Vi har med interesse fulgt debatten etter at John Fredriksen gjorde den åpenbart politisk ukorrekte handling å be en tigger om ta seg sammen. Etter dette har debatten dreid over i retning av hvordan man skal forholde seg til «ofrene» i landet, og hvilket menneske- og verdisyn som ligger til grunn for de forskjellige holdninger. Det er prisverdig at disse holdningene blir synliggjort, og således har vel Fredriksen uten å være klar over det bidratt til en viktig debatt.

DE «SNILLE» har kommet på banen for å markedsføre sitt menneskesyn, sin godhet og sin markedsverdi. Enkelte har til og med skapt et levebrød av sin analyse av andres dumhet og manglende moral.Bjarne Håkon Hanssen er allerede definert som overgriper. Et litt unyansert «stå opp» i tabloidene er nok til å stille diagnosen. Han prøver kanskje å hevde at det er viktig å ha tro på folk, og at konsekvensen er å stille krav. Når sosionom Bjørn Eggen prøver å si noe om dette blir også han satt inn i gruppen av de slemme.

DE SVAKE settes også i bås og deles opp i generaliserte undergrupper. Spesielt Knut Halvorsen gjør dette i sin artikkel 16.1. Han snakker om sosialklienter som gruppe og rusmisbrukere som gruppe. Slik snakker man også om psykiatriske pasienter som om de skulle være like. Denne generaliseringen er livsfarlig, da alle de det berører er helt unike og like forskjellige som alle andre. Det usynliggjør enkeltmenneskene og fratar dem retten til en individuell og spesiell tilrettelagt hjelp, inklusive spesielt tilrettelagte krav å utvikle seg i forhold til. Kjell Ringdal, Inga Marthe Torkhildsen og andre velmenende snakker alltid på vegne av disse gruppene. Det er som om det er et folkekrav at en skipsreder burde oppføre seg mer terapeutisk. Denne generaliseringen legitimerer de «snilles» selvrettferdige harme og opprørthet. De bruker disse «svake» menneskene til å legitimere sin egen posisjon og å fremme sin egen aggresjon og «snillhet». Her er vi ved poenget for dette innlegget: Disse menneskene er kanskje velmenende og i beste fall naive, men de er på ingen måte «snille». At «tiggeren» opplevde situasjonen positivt synes ikke engang å fenge interessen. Opplevelsen er kanskje noe han burde «hjelpes» til å forstå på de gode hjelperes måte. Da blir det lettere å være hjelper og bekreftes i at man har rett. Rett til å skyte på den som har feil. Da har vi fått et offer, en overgriper og en hvit ridder. De spiller rollen slik ridderne gjorde det i gamle dager. Ridderen trengte en jomfru i nød eller en svak fattig person som skulle reddes. Ellers hadde ikke ridderen noen funksjon. Ridderen har fått en adresse for sin aggresjon, en plausibel sak å forklare den med og en koselig følelse av å være god med sin rettferdige harme.

VI SER DETTE fenomenet i psykiatrien, særlig i gruppeterapeutisk arbeid. Når et «offer» blir utfordret på sin offerrolle, hopper de aggresjonshemmede i stolene sine og skal hjelpe den «svake» ved å gå til angrep på den som utfordrer den ufunksjonelle væremåten. Den svake blir redd for å bli sterk, for da blir hjelperne skuffet og sinte. De forblir heller ofre. I denne sammenhengen ble Tommy også politisk ukorrekt, han opplevde i motsetning til det han burde, at Fredriksen appellerte til styrken og kraften hans, og han opplevde at noen brydde seg med ham. På Standpunkt i NRK 18/01 ble Kjell Ringdal konfrontert med dette, men overså fremdeles det Tommy hadde sagt, og fortsatte på tross av Tommys opplevelse å kalle ham fornedret og tråkket på. Men hvilket menneskesyn er det uttrykk for å overhøre Tommy? Dette er en holdning som gjennomsyrer både media og mange politikere i dag.

ETTER SNART 30 år som psykiater med rus delvis som spesialfelt i tjue av dem er det interessant å se at erfaringen ligger nærmere Bjarne Håkon Hanssen enn vakthundenes. Frihet synes å være et resultat av evne til ta personlig ansvar. Skal man jobbe med misbrukere, er det viktig å ha evnen til å se og å utfordre ressursene hos individet til vekst og modning. Vi må være på parti med det sunne i klienten og gi den delen så mye oppmerksomhet at også han eller hun selv blir interessert. Er vi på parti med offersiden vil klienten ganske sikkert bli mest interessert i den siden av seg selv. Selvfølelsen påvirkes kontinuerlig av våre handlinger og tanker om oss selv. Den erfaringen har sikkert de fleste. Et positivt menneskesyn har tro på at evnen til personlig ansvar kan utvikles. Hvor fort og hvor langt er fremdeles like individuelt som utgangspunktet. De fleste vil kjenne dette igjen fra omgangen med barn. Ser man nøye etter vil man også kunne se en utvikling av denne evnen langt inn i de flestes voksne liv. Dette har Tommy forstått, i hvert fall i teorien. Han trenger trening i å ta personlig ansvar. Han har merket at han må leve med resultatet av livsstilen sin uansett hva de hvite riddere sier.Det er de «snille» hjelperne som er opprørte på vegne av noen vi skal være redde for, de er den største hindringen for at den enkelte blir sett med den styrken de har. De er med på å gjøre samfunnet til et klient- og offersamfunn, og det er ikke til hjelp for dem som trenger det mest.