Naive Norge

I 1996 endret Norge skatteloven slik at du ikke lenger får fradrag for utgifter som ikke er lov eller i samsvar med god skikk i Norge. Elleve år senere kan vi slå fast at det eneste som er endret, er lovgivningen, for norske bedrifter tas stadig oftere i å drive med korrupsjon, bestikkelser og smøring – både nasjonalt og internasjonalt.

Forsvarssjefen Sverre Diesen hevder at «Når det kommer fram slike ting som i disse korrupsjonssiktelsene, skyldes det blant annet at vi har fått bedre kontroll,» og henviser til den siste av en rekke anklager mot forsvaret.

Dalseide-rapporten er i stor grad bakgrunnen til de mange anklagene mot forsvaret. Da Forsvarsdepartementet nedsatte Dalseide-komiteen, var det et riktig og viktig initiativ. Men bakgrunnen for forsvarets og departementets bekymringer, kom opprinnelig utenfor deres egne rekker og prosedyrer – og var i stedet direkte foranlediget av Per Yngve Monsen som «varsler» i Siemens 2005.

Når forsvarssjef Diesen i 2007 hevder at forsvaret har fått «bedre kontroll», får jeg håpe han referer til den pågående etterforskningen som er avdekket i media. Det er nemlig ingenting som tilsier at dette har ført til en bedret internkontroll. Det forsvaret og andre norske bedrifter trenger, er systemer som proaktivt hindrer personer fra å havne i situasjoner der offentlige eller private forretningsbeslutninger styres av personlig vinning eller motytelser. Det er et skrikende behov for ledere som tar ansvar, gjennom handling, for en endringskultur slik at ansatte handler intuitivt og etisk riktig i alle situasjoner. Vi kan aldri garantere oss mot enkelthendelser, derfor er det viktig med innarbeidede kontrollrutiner og en klart spesifisert ansvarsfordeling. Interne etiske retningslinjer og prosedyrer må være en del av ryggmargen i enhver organisasjon, ansatte må læres opp i dem og i tillegg må det være et system som overvåker det hele.

Varsellampene er brent opp og det ryker over alt, og med så mye røyk alle steder er det ikke lett å peke på hvor det virkelig brenner. I 2005 påpekte Eva Joly fare for korrupsjonsskandaler i sin sluttrapport for justis -, politi- og utenriksdepartementets korrupsjons- og hvitvaskingsprosjekt. Hun referer spesielt til fare for korrupsjon i det offentlige, samt innen områder som bygg, våpen, forsvar, fly og olje.

Nå tror jeg ikke Eva Joly behøvde tre år på å finne ut at faren for korrupsjon er stor innen industrier der få, men store aktører konkurrerer om svært store verdier, eller i risikoutsatte områder internasjonalt som lyser ut arbeid på lange kontrakter for statlige institusjoner. Eva Joly har erfaring og kompetanse til å se mer enn trærne i skogen, og selv om Norge ikke har en mengde store korrupsjonsskandaler, er det, som hun sier, ikke ensbetydende med at de ikke finnes.

Et par eksempler på at Eva Jolys rapport og framtidsutsikt lever i beste velgående, finner vi BAE Systems Ltd. BAE er et britisk selskap som er under etterforskning for å ha betalt 1 milliard USD til Prins Bandar for hjelp til å selge Typhoon jetfly til den Saudi-arabiske staten. Etter flere sterke artikler i The Guardian i 2004, valgte Storbritannia å undersøke BAE Systems nærmere. Tony Blair stanset derimot etterforskningen etter at de Saudiarabiske myndighetene kom med negative utspill.

Siemens er i hardt vær. I tillegg til etterforskningen av dem i Norge, er selskapet dømt til å betale 201 millioner EUR for mistenkelige betalinger pålydende 420 millioner EUR. Dette har derimot i den senere tid blitt korrigert til 1,3 milliarder EUR. Samtidig foregår det etterforskninger mot firmaet i Kina, Ungarn og Indonesia.

Det amerikanske Security Exchange Commission (SEC) og Department of Justice (DoJ) er i full gang med å etterleve vedtektene satt ut i Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). SEC og DoJ etterforsker for øyeblikket 50-60 saker. Også i Norge har vi selskaper som DoJ følger nøye. Statoil er i så måte et godt eksempel på at olje- og gassektoren er i et spesielt søkelys – noe selskapet fikk erfare i Iran-saken.

I Russland tar det 704 dager, krever 54 prosedyrer og koster 3.8 % av inntekten pr. innbygger, for å få bygningsløyve til å bygge et varehus. I Norge er ikke byråkratiet like rigid, men det offentlige forvalter 275 milliarder kroner i året, og Riksrevisjonen har flere ganger avdekket svakheter vedrørende offentlige anskaffelser.

Sannheten er at det foregår bestikkelser, korrupsjon og smøring i, til og fra Norge. Spørsmålet er bare når det offentlige og private tar det alvorlig i form av handling. Dersom det ikke handles umiddelbart, vil vi oppleve større og hyppigere skandaler. Olje- og gassindustrien opplevde for et par tiår siden helse, miljø og sikkerhet (HMS) som et område der konsekvensene til slutt presset fram handling. HMS har etter hvert blitt en del av ryggmargen i ethvert selskap innen oljeindustrien, og i alle andre bedrifter for den saks skyld.

Det samme vil måtte skje med forretningsetikken på tvers av industrier og landegrenser. Men det må drives fra ledelsens og myndighetenes side gjennom hele linjen og organisasjonen. Når det først er etablert prosedyrer, verktøy og kontrollmekanismer, må disse etterleves til fulle; bedriften må praktisere det de preker.

Enron hadde også en velformulert og akseptabel «Code of Ethics», men et pent redigert dokument oversatt til flere språk og i mange eksemplarer, var åpenbart ikke tilstrekkelig.

Internt i bedriften var det gjennom flere år bygget opp en lyssky ukultur. De etiske retningslinjene var der, men ingen ansatte var opplært i dem, lederne unnlot å følge dem og det var ikke et kontrollsystem som fanget opp mislighetene.

Erfaring viser at de fleste norske bedrifter og organisasjoner, offentlige som private, ikke engang har etisk retningslinjer.