Naivistisk samfunnskritikk

Originale absurditeter fra et stinkende, trist og kjedelig Israel.

BOK: «Faren min har sagt at i Israel kunne en kvinne før i tida gå alene midt på natten uten å frykte noen ting, unntatt araberne. Og nå er det blitt akkurat som i Amerika, folk som røyker hasj og kropper uten hode i skolegården.»

Allsidig

Tilstandsrapporten er hentet fra israeleren Kerets siste novellesamling. Der forteller en skolegutt at fetter`n mister en fotball i buskene, og finner en kropp uten hode. Nå viser det seg at den slemmeste gutten i klassen har stjålet hodet til den døde mannen. Og at kjæresten til fortelleren, hun som er så gnien på kyssene, likner den hodeløse mannen.

Fortellingen er karakteristisk for stilen til Etgar Keret (1967). Han er tegneserieforfatter, filmskaper, journalist. Og en av Israels fremste forfattere med et tjuetall titler bak seg. To bøker er tidligere oversatt til norsk: «Bussjåføren som ville være Gud» (2004) og «Gaza blues» (2006)

Naivistisk

Kerets noveller er en særdeles vellykket blanding av det helt hverdagslige og det helt absurde. Fortalt med en tilforlatelig naivistisk muntlighet. Som i fortellingen om paret som til sin store glede skal bli foreldre.

«Så fikk de en liten hest. Rettere sagt, en ponni. De kalt ham Hemi.». De to elsker Hemi, og synger godnattsangen «Se gampen, se gampen» for ham hver kveld. Men innerst inne, forteller faren, så visste han at kona hadde ønsket seg noe annet enn en ponni. De snakker bare aldri om det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tankeskulpturer

Noen av fortellingene til Keret kan bli vel flåset i sin surrealistiske absurditet. De fleste har likevel en mening som ikke er opplagt, men imponerende i sin originalitet. Blant mine favoritter er historien om den gang det var tjokka fullt av mennesker på månen. De tenkte i konkrete former, og utformet derfor regler for tankeskulpturer. En farskjærlighetstanke skulle ha form som et askebeger. En morskjærlighetstanke som en gardin.

Alt er vel inntil et av månemenneskene bryter tankeformreglene på jakt etter de helt unike tankene. Han blir sperret inne i en ensomhetstanke på tre ganger tre meter, og får utdelt en fortvilelsestanke i form av et rep. Han henger seg i repet. De andre følger etter, og månen avfolkes. Da månefarere seinere kommer dit, finner de bare kratre som egentlig er tankeformer av ingenting.

Selvmord og galskap

Kerets foreldre er overlevende fra holocaust, uten at det er noe uttalt tema for Keret. Men det er muligens en av forklaringene på hans ekstreme og selsomt hverdagslige opptatthet av døden. For det er mye død i boka, mange selvmord, mye fortvilelse, galskap og lede. Men også gode ting. Som muligheten for at helt alminnelige mennesker kan slå seg opp som mangemillionærer. Slik som Reuben som har tjent seg styrtrik på å finne opp det helt opplagte: Oliven fylt med oliven, avokado fylt med avokado, aprikos fylt med aprikos.

Rå snakkefisk

Keret er ingen spesifikt politisk forfatter. Han skildrer allmenne eksistenstilstander gjennom temaer som ekteskap, kjærlighet, barndom. I et Israel som beskrives som «stinkende trist og kjedelig». Et land en helst bør komme seg vekk fra. I hvert fall om vi skal tro novellen fra restauranten som serverer rå snakkefisk med salt og sitron. Fisken ligger på bordet og hvisker til gjesten «Bort herfra. Kjør rett ut til flyplassen og sett deg på det første og beste flyet.»