Naivt, norsk og på ville veier

Berit Thorbjørnsruds «Kritikk av relativismekritikken» i siste nummer av Samtiden er ukontroversiell så lenge som hennes definisjon av kulturrelativisme dreier seg om å forstå en kultur på dens egne premisser. Det som imidlertid ikke er ukontroversielt, er den forståelsen hun har av forholdet mellom politikk og forskning og som hun beskriver slik i artikkelen: «Forskningen legitimitet hviler på at den nettopp er politisk uavhengig. Den skal dreier seg om kunnskapsproduksjon, ikke om å fremme egne verdier eller å vinne makt over informantene».

Et slikt syn på samfunnsvitenskap, virker for meg naivt. Samfunnsforskning er politisk nøytral og kulturnøytral i den forstand at forskningsmetodene er gyldige på tvers av kulturelle og politiske grenser, men de er utviklet i Europa og den vestlige verden, og er som sådan intimt knyttet til denne verdensdelens historie, utvikling og status.

Det er ikke vitenskapelige metoder som brukes for å avgjøre hvilke områder eller saker som velges til forskningsobjekter. Valg av forskningsobjekt er med andre ord styrt av helt andre faktorer enn vitenskapelige metoder, og disse valgene er politiske i den forstand at de er knyttet til økonomiske, sosiale, psykologiske og politiske interesser. Når Thorbjørnsrud for eksempel sin tid valgte å forske på omskjæring av kvinner i den koptiske kirken i Egypt, var koptiske kvinner ett av mangfoldige objekter hun kunne gjort til gjenstand for forskning. Thorbjørnsruds valg var med andre ord et resultat av en vurdering med grunnlag i hennes ideologiske orienteringer.

For å bruke et annet og mer nærliggende eksempel, kan vi tenke oss to sosiologer som vil studere integrering av asylsøkere og innvandrere i Norge. Prosedyrene for forskningen de driver, er den samme, men begge er nødt til å avgrense sitt forskningsområde, velge hvem undersøkelsen skal omfatte, hvilke parametre som skal studeres og hvilke kriterier for integrering som skal velges. Resultatet kan godt bli at den ene undersøkelsen viser høy grad av integrering mens den andre viser lav grad av integrering. Og legges bare resultatene av den ene undersøkelsen fram som premiss for politisk handling, så ser man tydelig hvor politisk slik forskning er.

Artikkelen til Thorbjørnsrud bekrefter likevel at hun trolig ubevisst har forstått at samfunnsforskning er politisk. Når hun skriver: «Forskningens legitimitet hviler nettopp på at den er politisk uavhengig», motsier hun seg selv ved i samme artikkel å vise til forskning på for eksempel motstandere og tilhengere av kvinnelige prester. Mens forskning på tilhengere av kvinnelige prester nærmest ville mottas med hallelujarop fra den politisk korrekte delen av den norske offentligheten, ville forskning på motstandere av kvinnelig prester bli bannlyst, påpeker Thorbjørnsrud helt riktig. Hun kunne kanskje også ha lagt til at forskning på motstandere av kvinnelige prester neppe kunne ha regnet med å få offentlig støtte her i landet.

I tillegg til at Thorbjørnsrud ikke ser ut til å forstå forskningens politiske forutsetninger og implikasjoner, følger hun heller ikke sine egne råd når det gjelder kulturrelativisme som metode og fortolkning. Mye av det hun har skrevet og sagt om antropologi gjennom åra, tyder heller på at hun tvert imot legger opp til en avrelativisering av forståelse i den forskningen hun driver med.

I juniutgaven fra 2003 av Fysioterapeuten kalte Thorbjørnsrud kjønnsoperasjoner (det som i Norge kalles kjønnslemlestelse) av kvinner for «kroppsmekking», og hun stilte det på lik linje med slanking.

Å sidestille omskjæring med moderne, vestlig praksiser som kroppsmekking og slanking, virker merkelig, særlig med tanke på at Thorbjørnsrud har studert fenomenet blant koptiske kvinner i Egypt. Og inkonsekvensen i hennes fortolkning går fram av artikkelen i Samtiden der hun skriver: «Jeg kan for eksempel ikke skjule det faktum at de færreste kristne kvinnene jeg har møtt i Egypt, ga uttrykk for at de syntes det var problematisk å være omskåret.»

Det vil jo nesten alltid være slik at allment godkjente kulturelle praksiser ikke oppfattes som problematiske i de kulturer der de gjelder – en banal, men viktig innsikt i det som kalles kulturell relativisme – og her er Thorbjørnsrud derfor på trygg grunn når hun beskriver kvinnenes bekymringsløshet ved å være omskåret, og for det ble hun angrepet av feminister (universalister) i samfunnsdebatten.

Thorbjørnsrud ser også ut til å bryte med sin egen erklærte forståelse av kulturrelativisme også i andre sammenhenger, der hun har tatt til orde for å sammenlikne «norske konedrap» og «æresdrap».

I visse samfunn er kvinner og jenter bærere av familiens ære. Og for å begå æresdrap, blir sentrale mannlige medlemmer av en familie enig om å ta livet av et kvinnelig medlem som har vanæret familien, dvs. brutt med det aktuelle samfunnets kodeks for seksuell omgang eller for giftermål. En mer nærliggende sammenlikning enn vestlige konedrap vil derfor være likvideringer av brysomme personer i for eksempel italienske mafiaorganisasjoner.

Den «kulturrelativismen» Thorbjørnsrud står for, kommer ikke fra en «outsider», men snarere fra en person i et miljø som har bortimot en hegemonisk status i forskningsmiljøer i Norge og som mottar millionbeløp i forskningsstøtte og der Thomas Hylland Eriksen er en prominent figur. Disse «forskerne» har dypt forankret i det som professor Terje Tvedt kaller «Den norske intellektuelle tradisjonen». Skribenten Walid al-Kubaisi har beskrevet denne tradisjonen slik: «Ved å prøve å forstå folk fra fjerne kulturer ut fra norsk optimistisk målestokk og likhetsideologi, skaper man et vrangbilde og selvbedrag. Det virker som om Thorbjørnsrud tyr til å vise likheter mellom norsk og islamsk kultur når det skal tjene til å fremme aksept av islamsk praksis i Norge».

Thorbjørnsruds kulturelle relativisme er med andre ord en form for kulturell nivellering. I stedet for en relativisering kan man heller snakke om en universalisering i den forstand at kulturforskjeller er for ubetydelige å regne. Og innenfor en slik forståelse er det, som al-Kubaisi har påpekt, problemløst å sette likhetstegn mellom stifter av Muslimbrødrene, Hassan al-Banna (i 1928) og venstrepolitikeren Lars Oftedal på slutten av 1800-tallet, eller mellom islamske fundamentalister i Hamas og Hans Nilsen Hauges kristne arbeiderbevegelse.

Etter i en mannsalder å ha studert islam og kvinners rolle i islam er Thorbjørnsruds konklusjon ifølge al-Kubaisi denne: «Jeg forholder meg ikke til den muslimske kvinnen, men til forskjellige kvinner som blant annet er muslimske. Noen er rike, noen er fattige, noen har utdannelse andre ikke, noen har stor makt andre ingen, noen opplever sine liv som meget tilfredsstillende, andre ikke».

Dette er, som al-Kubaisi skriver, «en overflødig uttalelse som kan sies om norske, pakistanske så vel som om kinesiske og amerikanske kvinner. Slike uttalelser eliminerer særpreg ved folk som bor i visse områder under visse tradisjoner og verdier,» og som al-Kubaisi videre skriver: «Dette ville ha betydd stryk i grunnfag antropologi». Men saken er langt mer alvorlig enn som så: Dette er statsstøttet, norsk, hegemonisk sosialantropologi på ville veier.