Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Naivt og ureflektert

Linn Skåber utgir bok om coronapandemien før den er over. Det har blitt en problematisk utgivelse.

CORONADAGBOK: Linn Skåber har fått med med seg en lang rekke kjente og ukjente bidragsytere i boka «30 dager i april». Foto: Jørn H Moen
CORONADAGBOK: Linn Skåber har fått med med seg en lang rekke kjente og ukjente bidragsytere i boka «30 dager i april». Foto: Jørn H Moen Vis mer

Myndighetene er så vidt i gang med å gjenåpne samfunnet, men første bok om den pågående coronapandemien er allerede på markedet.

«30 dager i april 2020» er en kollektiv dagbok. Den er redigert av Linn Skåber og består av 30 korte tekster. Med unntak av nyhetsbulletinene under hver dato, er de aller fleste av det personlige slaget. I dem deler et knippe forfattere og journalister, en sykehusdirektør, et par helsearbeidere, en profilert prest og en skoleelev, for å nevne noen, sine opplevelser.

Hvorfor nå?

Prosjektet er i og for seg prisverdig. Det er lett å si seg enig med Skåber i at vi trenger å dele historier om disse dagene med hverandre. De bør bli dokumentert og belyst fra en rekke sider. I lang tid kommer vi til å undersøke, utrede og skildre alle sidene ved pandemien. En dag kommer kanskje også den til å ha funnet sin fortelling og blitt forvandlet til et bilde vi alle nikker gjenkjennende til.

Likevel forstår jeg ikke hvorfor Skåber mener det må skje akkurat nå. «Jeg tror vi alle trenger hverandres historier nå», skriver hun for eksempel. Det er ikke påkallelsen av fellesskap jeg stusser over, men tidspunktet.

Er ikke Skåber - og forlaget Pitch - i overkant utålmodige? En ting er at vi daglig deler liknende og i mange tilfeller langt mer presserende historier med hverandre – privat, på sosiale medier og i tradisjonelle medier. Da jeg skrev ut manuset til boka, kom jeg i snakk med en amerikaner som fortalte meg om sine bekymringer for familien i USA. Før utskriften var ferdig, måtte vi skifte tema fordi konsekvensene kan bli alvorlige.

Hvorfor bare april?

En annen ting er at dersom motivasjonen for utgivelsen er å få dokumentert våre opplevelser, hvorfor begrenser den seg til april? Burde den ikke i det minste gå tilbake til nedstengningen av samfunnet 12. mars og frem til den dagen vi til en viss grad vet hvordan verden vil fortone seg etter pandemien? Med andre ord, skulle jeg gjerne sett at Skåber begrunnet hvorfor boka utkommer allerede nå.

Ved å legge seg så tett opp til en krise som ennå ikke er over, blir «30 dager i april 2020» en spesiell leseopplevelse. Vanligvis pleier bøker å sette livet jeg ellers lever i parentes for en stund. Denne boka konkurrerer ikke bare med behovet for å holde meg oppdatert. Den har i liten grad tatt meg med bak nyhetsbildet og gitt meg en dypere forståelse av pandemien. Med all respekt for den enkelte bidragsyter, synes jeg ikke boka lever opp til redaktørens løfte om å gi litt oversikt.

Riktignok fungerer flere av tekstene bra og gjør inntrykk enkeltvis. Slik tilfellet er med Mona Levins betraktninger om 9. april, Maja Lundes skildring av nettoverførte begravelser, Tina Schaus tekst om å være kreftsyk og Line Nilsen skildring av faren som døde av covid-19.

Men i flere av tekstene dukker det opp tanker og påstander som med fordel kunne ha vært utviklet. Når Vibeke Løkkeberg avslutter sin tekst med å hevde at pandemien er «naturens lenge varslede hevn», skulle jeg gjerne sett at hun fikk tid til å undersøke sin mistanke. Det samme er tilfelle når Åsne Seierstad lar en lege hun tar et isbad med, håpe at viruset «endelig skal vekke oss». I følge legen holder det ikke å vaske hender og vente på en vaksine. Vi må også endre måten vi lever på om vi skal klare oss, – og forfatteren gjør i neste avsnitt legens ord til sine.

Naivt og ureflektert

Siden dette er alvorlige påstander jeg også har sett omtalt i mer vitenskapelige tekster de siste ukene, burde forfatterne gått i dialog med pågående forskning. Det ville kanskje gått litt utover skildringene av skypesamtaler med barnebarn og samværet etter badet, men det ville gitt påstandene større tyngde og troverdighet. Ja, det ville også kunne ha gitt oss kunnskap om et aspekt ved koronapandemien som i liten grad er blitt dekket av norske medier.

At rutinerte forfattere som Vigdis Hjorth og Jan Kjærstad skriver de mest underholdende tekstene, er kanskje ikke overraskende. Hjorth skildrer alle viderverdighetene omkring et hyttekjøp på Sørlandet, mens Kjærstad fordyper seg i sine konsentrasjonsvansker etter at han nylig opprettet en facebookprofil. I tillegg er både Hjorth og Kjærstad opptatt av sin neste roman.

Under lesingen spør jeg meg likevel hva som skal til for at to forfattere som Hjorth og Kjærstad løfter blikket fra seg og sitt. Kanskje er det dagbokformen som har gjort dem så selvopptatte? Det er overraskende at ingen av dem gjør seg noen tanker om spenningen mellom den personlige formen og pandemien som i skrivende stund har smittet 4,421,198 mennesker.

Etter mitt skjønn er «30 dager i april 2020» en problematisk utgivelse. Den har et naivt og ureflektert forhold til både omfanget og konsekvensene av den pågående krisen den setter seg fore å kaste lys over.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!