FORFATTER: Michel Houllebecq har et kontroversiellt forfatterskap.   REUTERS/Albert Gea
FORFATTER: Michel Houllebecq har et kontroversiellt forfatterskap. REUTERS/Albert GeaVis mer

Naivt om Houellebecq

Etter å ha lest mottagelsen av Michel Houellebecqs roman Underkastelse, spør jeg meg om vår beredskap til å gjenkjenne høyreekstremt tankegods er enda litt dårligere enn jeg har trodd.

Meninger

Det har vært mye debatt om Houellebecqs siste roman, hvor et muslimsk parti som utgir seg for å være moderat overtar makten i Frankrike, snart innfører sharia og sender landets jødiske befolkning på flukt. Ikke bare romanens premisser, men også mye av det konkrete tankeinnholdet er gjengs vare hos kontrajihadistiske ideologer som Fjordman.

Å sammenligne Houellebecqs roman med Charlie Hebdo, slik Knut Hoem gjør i Dagbladet 10. september, er ikke å gjøre ære Charlie Hebdo ære. Å kritisere religiøse autoriteter slik Charlie Hebdo har gjort, er noe ganske annet enn å låne troverdighet til fantasier om at kontinentet vårt er på randen av å bli islamisert. Det kan være verdt å ha med seg at Houellebecq selv har uttalt at han oppfatter romanen som «realistisk».  

Det er noe absurd å diskutere hvorvidt romanens framtidslek utspiller seg på høyreekstreme premisser, desto mye mer når Houellebecq rent faktisk beskriver den sivilisasjonskrigen som Anders Behring Breivik anser seg selv som forløperen til. Å påpeke dette er imidlertid ikke et forsøk på å ilegge Houellebecq munnkurv, slik Knut Hoem påstår. Denne påstanden framstår som noe absurd, sett i lys av at det er snakk om en forfatter som formelig nyter kontroverser, og som selger skrekkfantasien sin så det suser over store deler av Europa. Hvis man ikke kan påpeke så åpenbare paralleller mellom vår tids høyreekstremisme og en suksessroman av denne typen, ja, da blir det et merkelig og ganske klamt teppe som legges over landet.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hoem innvender at det er en komedie, ikke en dystopi. Her synes man ikke å ha forstått forfatterens sjangervalg. Ja, det er en "komedie" — det vil si en lystig fortelling med en lykkelig slutt — i den forstand at noe som åpenbart vil være et mareritt for svært mange, framstilles som en velsignelse for kontinentet. Det er Houellebecqs nokså enkle, men effektive litterære grep: nemlig å beskrive en dystopi med en komedies virkemidler. Det er imidlertid grunn til å tvile på at romanen dypest sett er ment å framstå som komisk sett fra perspektivet til jødene som tvinges på flukt, eller tenåringsjentene som giftes bort for å bli sexslaver hos aldrende, nykonverterte professorer.  

Det som overrasker meg mest, er kanskje at SVs nestleder Bård Vegar Solhjell i akkurat denne debatten velger å framheve at det er lov å være «religionskritisk, i dette tilfellet mot islam». Det er det selvsagt. Man må gjerne være islamkritisk så det gnistrer av pennen. Jeg har bare problemer med å forstå hva det har å gjøre med en dommedagsvisjon av denne typen. Da risikerer man å likestille islam med kontrajihadistenes versjon av den. Jeg tror Solhjell ville gjort klokere i å følge Libérations sjefsredaktør, som mente at utgivelsen av denne romanen markerte at tankegodset fra ytre høyre igjen blir godkjent som seriøs fransk litteratur.  

Selv om en roman ikke er en pamflett eller en blogg, opererer litteraturen i en vekselvirkning med en politisk kontekst. Det gjelder i høyeste grad en roman som denne. Da er det avgjørende å forstå litt av den konteksten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook