Najaf til New York

JEG HAR VÆRT

i New York en drøy uke nå og fulgt med på hvordan byen forbereder seg til republikanernes landsmøte og demonstrasjonene som følger med. Mye er forutsigbart: tabloidpressens hysteri om anarkistiske tilstander, politifolk som sprader rundt med sine nye leketøy for å kunne kontrollere store menneskemengder, heftige debatter om demonstrasjonene vil skade republikanerne eller faktisk virke motsatt og være til hjelp for dem.

Det som forundrer meg mest, er det som ikke er her: Najaf. Det er et ikke-tema. Hver dag rykket amerikanske stridsvogner med tunge våpen nærmere det hellige Imam Ali-mausoleet. Ifølge rapporter ødela de deler av ytterveggene på moskeen og sendte granatsplinter inn på mosképlassen. Hver dag ble barn drept i sine hjem fordi amerikanske soldater tok i bruk kollektiv avstraffelse av hele befolkningen i den hellige byen. Hver dag ble enda flere døde forstyrret når de amerikanske marinesoldatene trampet gjennom den hellige gravplassen Wadi al-Salam og gjemte seg bak gravstøttene.

SANT NOK

, kampene i Najaf har skapt nyhetsoverskrifter den siste tiden, men de er ikke på noen måte blitt koblet til valget. Det som skjer i Najaf er blitt behandlet og har fått status som en fjern og vanskelig etnisk konflikt, på linje med det som skjer i Afghanistan, Sudan og Palestina. Selv innen antikrigsbevegelsen er hendelsene i Najaf bare så vidt nevnt. «Overdragelsen» av makten i Irak har virket: Irak er blitt noen andres problem. Krig er riktignok blitt det sentrale temaet i valgkampen - bare ikke krigen i Irak. Alt dreier seg om hva som skjedde på patruljebåtene for 35 år siden, og ikke om skytset som ble avfyrt fra de amerikanske kamphelikoptrene for noen dager siden.

MENS VIETNAM

allerede har fått altfor stor plass i denne valgkampen, sitter jeg her og tenker på ordene til vietnamveteran og romanforfatter Tim O,Brian. I et dokumentarprogram i 1980 sa O,Brian: «Min tid i Vietnam er et minne om uvitenhet, og jeg mener komplett uvitenhet. Jeg kunne ikke språket. Jeg kunne ikke kommunisere med vietnameserne bortsett fra på pidginengelsk. Jeg kunne ingenting om Vietnams kultur. Jeg kjente ikke til religionen, eller religionene. Jeg visste ikke noe om livet i en landsby. Jeg visste ikke hvilke mål folk hadde, om de var for eller mot krigen. Uten kjennskap til hva fienden var ute etter kompenserte jeg for denne uvitenheten på en hel rekke måter, noen av dem onde - ved å blåse ting i lufta, brenne hytter i frustrasjon over min uvitenhet og over ikke å vite hvor fienden befant seg.»

Han kunne snakket om Irak i dag. Når en fremmed hær invaderer et land som den vet forsvinnende lite om, blir vold i mange tilfeller brukt med overlegg. Men det forekommer også utilsiktet barbari som følge av blind uvitenhet. Det begynner med kulturell og religiøs uforstand: Soldater som stormer inn i et hjem uten at kvinnene får sjansen til å dekke til håret, soldater som labber i militærstøvler over moskégulv som aldri er blitt berørt av skosåler, en misforstått håndbevegelse ved en sjekkpost som får fatale konsekvenser.

SÅ OVER TIL

Najaf. Det handler ikke bare om at hellige gravsteder er blitt vanhelliget med friskt blod. Det handler om at amerikanerne ikke ser ut til å forstå hvor dyp denne krenkelsen er og hvilke ettervirkninger den vil få i flere tiår framover. Imam Ali-mausoleet er ikke et ordinært hellig gravsted; det er like viktig for sjiamuslimene som det Sixtinske kapell er for mange kristne. Najaf er heller ingen hvilken som helst irakisk by. Det er de dødes by, et sted så hellig at enhver hengiven sjiamuslim drømmer om å bli gravlagt der. Sjialederen Muqtada al-Sadr og hans tilhengere er ikke bare nok en ensartet gruppe som er ute etter å drepe amerikanere; deres opposisjon mot okkupasjonen representerer det irakere flest tenker og føler. Ja. Hvis han ble valgt, ville al-Sadr forsøkt å gjøre Irak til et teokrati som Iran, men foreløpig krever han direkte valg og at det blir slutt på den utenlandske okkupasjonen.

Se på O,Brians ydmykhet sammenlignet med kjepphøyheten major i marinen, Glen Butler, gir uttrykk for i New York Times 23. august. Artikkelen kunne like gjerne vært ført i pennen av Karl Rove (president George W. Bush, mektige rådgiver, red.anm). Selv om han riktignok bare har vært i Irak i en drøy måned, skryter Butler, så kan han da «litt om kalifen, om de fem søylene og om Allah». Han forklarer videre at han ikke fyrer opp under antiamerikanske følelser i ararberverdenen når han feier lavt over gravstedene i Najaf, men at han «tar ondet ved roten». Helikopterflygeren avfeier gladelig sine fiender som utenlandske krigere, tidligere medlemmer av Baath-partiet og «noen få frustrerte irakere som er bekymret for at amerikansk kjøpesenter-kultur skal trenge seg inn i nabolaget».

DET ER VANSKELIG

å vite hvor man skal begynne. Muqtada al-Sadrs Mehdi-milits som Butler går til angrep på, består av irakiske borgere, ikke utlendinger. De er ikke Baath-tilhengere. De var blant de mest undertrykte under Saddam Hussein og feiret hans fall, og de er ikke redde for at den amerikanske kjøpesentergiganten Wal-Mart skal overta hele nabolaget. De er rasende fordi de fremdeles mangler elektrisitet og kloakksystem til tross for løftene om milliarder til gjenoppbyggingen. Før al-Sadr og hans tilhengere gjorde opprør, framsatte de sine krav om valg og om å få en slutt på okkupasjonen gjennom taler, fredelige demonstrasjoner og avisartikler. De amerikanske styrkene svarte med å stenge avisene deres, avfyre skudd mot demonstrasjonene deres og bombe boligområdene deres. Det var først da al-Sadr gikk til krig mot okkupasjonen. Hver gang Butlers helikopter fyrer av en runde, blir ikke Des Moines og Santa Maria tryggere, slik han påstår. Det gjør bare Mahdi-militsen sterkere.

I skrivende stund ser det ut til at demonstrasjonen før republikanernes landsmøte vil gi uttrykk for generell misnøye med Irak og ha paroler som går på «nei til krig» og «nei til Bush-agendaen». Dette er et viktig budskap, men det er ikke nok. Det må også bli stilt spesifikke krav om støtte til irakerne som lengter desperat etter demokrati og som vil ha en slutt på okkupasjonen. Torsdag underskrev al-Sadr og sjiamuslimenes storayatollah Ali al-Sistani en avtale om våpenhvile. Vi har imidlertid ingen garanti for at denne freden vil vare.

DEN AMERIKANSKE

antikrigsorganisasjonen «United for Peace and Justice» hevder at «det er to dager dette året folk over hele USA får muligheten til å sende et rungende protestrop mot Bush-agendaen: valgdagen 2. november og 29. august i New York City». Det er dessverre ikke slik. Det er ingen sjanse for at Bush, krigsagenda blir vraket på valgdagen, for John Kerry lover å fortsette, til og med styrke okkupasjonen av Irak. Det betyr at det bare gjenstår én mulighet for amerikanerne til å gi uttrykk for sin helhjertede motstand mot krigen i Irak: i gatene utenfor republikanernes landsmøte. Det er tid for å bringe det som skjer i Najaf til New York.

© New York Times,

norsk enerett Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie