FOR MYE: Dette bildet, "Boken" av kunstneren Margareta Bergman, inneholder for mye nakenhet for besøkende fra "enkelte kulturer", og er nå fjernet fra "Bergen ressurssenter for internasjonal utvikling". Misforstått høflighet og konfliktvegring, hevder vår lørdagsspaltist.
FOR MYE: Dette bildet, "Boken" av kunstneren Margareta Bergman, inneholder for mye nakenhet for besøkende fra "enkelte kulturer", og er nå fjernet fra "Bergen ressurssenter for internasjonal utvikling". Misforstått høflighet og konfliktvegring, hevder vår lørdagsspaltist.Vis mer

Naken hud og ømme tær

Mens naken hud eksponeres i vårsola landet over, skjuler et universitetssenter for internasjonal utvikling kvinnehud for ikke å krenke besøkende fra «enkelte kulturer».

Hva er frihet? Spør du fem på gata i Norge, i denne historisk varme april, er det godt mulig det hele koker ned til årstidas små friheter: Pakke ned ullstillongsen. Kjenne sola varme naken hud. Gå barbeint i gresset.

Om vi løfter blikket fra naken hud og tær i gress og spør hva er frihet er, kan vi ikke unngå å se at spørsmålet denne våren er mer presserende enn på lenge. Den arabiske våren gir oss bilder, reportasjer og meldinger fra kvinner og menn som kjemper for friheter vi her til lands nå tar for gitt. Fra de store - ytringsfrihet - til de mindre - ytterplaggfrihet: Å kle (av) seg etter været eller eget forgodtbefinnende, og ikke etter kulturelle eller religiøse på- og forbud.

Vi trenger forresten ikke se til arabiske land for å få bekreftet at plagg, hud og ytringsfrihet henger sammen som ytterstoffet og foret i en vinterfrakk. Det holder å ta en kikk på et bilde som den siste tiden har skapt debatt rundt «Bergen ressurssenter for internasjonal utvikling». Dette senteret (et samarbeid mellom Christian Michelsens Institutt (CMI) og Universitetet i Bergen) har fjernet kunstfotografiet «Boken» av Margareta Bergman fra sitt inngangsparti. En kvinnes lår- og hofteparti - attpåtil med rumpa dekket av en hvit maxitruse og en oppslått bok oppå - ble for sterk kost for enkelte.

«Vi har ofte gjester fra forskjellige kulturer. Besøkende fra enkelte kulturer har reagert på bildet fordi det ble for mye nakenhet. Noen av våre forskere har sett seg nødt til å dekke til bildet når vi har hatt gjesteforskere her,» sa administrasjonssjef Kirsti Hagen Andersen til Bergens Tidende tidligere denne måneden. Etter at avisas kulturredaktør Hilde Sandvik onsdag denne uka skrev kommentaren «Rumpe i burka», har forklaringen blitt en annen. Direktør Ottar Mæstad ved CMI hevder nå på senterets nettsider at bildet er fjernet fordi det «ikkje er eigna som signaturbilete for denne viktige møteplassen».

Nei vel? Jeg er spent på hva direktøren kommer opp med som et passende signaturbilde for et senter for internasjonal utvikling. Vestlandsfjorder? Bilde av kjempende kvinner fra arabiske land? Mon om han ikke har fjernet det perfekte signaturbildet: Et fotografi som for eksempel kan tolkes dit hen at utviklingssenteret med bokas og kunnskapens kraft tar avstand fra kvinneundertrykking.

I stedet for misforstått høflighet og konfliktvegring - som aldri har ført til internasjonal utvikling - kunne senterets ansatte grepet fatt i reaksjonene fra «enkelte kulturer» og personer: Hvorfor reagerer dere? Hvordan tolker dere bildet?

Det er ikke troverdig når senterdirektøren hevder at «omsynet til muslimar har aldri vore tema i denne saka». Som kulturredaktør Sandvik skriver: «Finkjensla som er utvikla etter Rushdie-saka og seinare Muhammed-karikaturane, har skapt det den britiske forfattaren Monica Ali har kalla ‘krenkingas marknad’, der det er om å gjere å vere mest såra».

Med henvisning til kultur og religion har et fåtall muslimer fått undertrykke egne trosfeller og millioner av andre, og skapt et offentlig klima der høflighet og respekt trumfer ytringsfrihet. Man trenger ikke være profet for spå at dette legger til rette for maktmisbruk i religionens og kulturens navn.

Monica Ali er for øvrig langt fra alene om å påpeke hvordan selvsensur og feighet brer om seg når offentlige institusjoner prøver å unngå ømme religiøse og kulturelle tær. Seinest denne uka utga Ann Magrit Austenå boka «Arven etter Sataniske vers», som beskriver hvordan vilkårene for ytringsfrihet er endret i en virkelighet hvor religion generelt, og islam spesielt, blir stadig mer politisert. Og i kronikken «Terroristkollektivet» (Aftenposten 19. april) skriver den svenske forfatteren Mustafa Can om Kulturhuset i Stockholms avlysning av forestillingen «Street dance - celebration of womanhood». Begrunnelsen? En muslimsk mann skrev på Facebook at han kjente seg krenket fordi en tonesatt bønn fra Koranen skulle framføres. «Den enkelte muslim blir til én milliard,» skriver Can. “Som om muslimene tenker med bare én hjerne, føler med bare ett hjerte, handler med bare én kropp.»

I Sverige førte debatten etter avlysningen til at Kulturhuset gjorde helomvending. Dansefeiringen av kvinnen settes opp, og i tillegg blir det 3. mai en publikumssamtale med tittelen «Publikums sikkerhet - eller redselens kultur?».

Ser senterledelsen i Bergen parallellene? Vil de melde seg inn i et selskap som styres av frykten for å konfrontere eller krenke noen få besøkende? Eller vil de la de få krenkede møte de mange som mener at tildekking og fjerning er uakseptable svar på krevende spørsmål? For en offentlig institusjon som er tuftet på rasjonalitet, og på intellektuell og kunstnerisk frihet, bør svaret gi seg selv.

Ved å fjerne kunstfotografiet har det internasjonale senteret paradoksalt nok gitt bildet en større symbolverdi enn det opprinnelig hadde. Vi snakker tross alt ikke om Muhammed tegnet med bombe i turbanen eller som svin, men et motiv ikke ulikt vårbleke kvinnekropper i en hvilken som helst norsk park. «Boken» blir nå lakmustesten på om «Bergen ressurssenter for internasjonal utvikling» er navnet sitt verdig. Enten henges bildet opp igjen, eller så sender direktøren sine ansatte ut i Bergens parker for å tildekke alle vårbleke kvinnelår.