VAKKERT ELLER STØTENDE? Den nakne mannen er nå viet en stor utstilling ved Musée d'Orsay i Paris. Desmarais, Boquerau, Rodin, Cézanne, Bacon, Schiele og vår egen Edvard Munch er representert, liksom den kontroversielle kunstnerduoen Pierre & Gilles. Da deres verk «Vive la France» (bildet) ble brukt til å promotere forløperen, utstillingen «Nackte Männer» i Wien, ble det bråk. Foto: © Pierre et Gilles, Galerie Jérôme de Noirmont, Paris.
VAKKERT ELLER STØTENDE? Den nakne mannen er nå viet en stor utstilling ved Musée d'Orsay i Paris. Desmarais, Boquerau, Rodin, Cézanne, Bacon, Schiele og vår egen Edvard Munch er representert, liksom den kontroversielle kunstnerduoen Pierre & Gilles. Da deres verk «Vive la France» (bildet) ble brukt til å promotere forløperen, utstillingen «Nackte Männer» i Wien, ble det bråk. Foto: © Pierre et Gilles, Galerie Jérôme de Noirmont, Paris.Vis mer

Nakenhet til besvær

Tre avkledde fotballspillere skaper glede og forargelse på kontinentet. Hvorfor er vi så redde for den nakne mannen?

Meninger

IDEER: Da Ringnes' planer om en kvinneskulpturpark først ble luftet våren 2007, kalte den kunstelskende «milliardærkollegaen» Christen Sveaas initiativet for aparte, arkaisk, latterlig og uviktig. «Vi kan da ikke i disse likestillingstider tillate noe så støtende og diskriminerende som en ren kvinnepark. Skal Ringnes få kvinnepark, vil jeg ha min egen mannepark; på kommunal grunn og et hundretall mannekropper i varierende positurer og størrelser...» skrev han i Aftenposten.

Nå har Sveaas blitt bønnhørt. Riktignok i form av en tidsbegrenset utstilling ved Seinens bredder, og ikke bare i form av skulpturer, men også malerier, tegninger og fotografier.

Utstillingen «Masculin/Masculin», om den nakne mannen i kunsten fra 1800 fram til i dag, er for tiden snakkisen både i og utenfor kunstkretser i Paris. Den helt og holdent «kjønnsdiskriminerende» utstillingen, som kan sees fram til 12. januar neste år, er blitt omtalt i de aller fleste franske medier, fra Libération og Le Monde til damebladet Marie Claire, som utropte utstillingen til sesongens «hotteste». Musée d'Orsay rapporterer om skyhøye besøkstall - fra kvinner som menn, unge som gamle.

Utstillingen kan neppe betegnes som støtende fra et likestillingsperspektiv, men at mannskroppen i all sin nakne «prakt» fremdeles provoserer, er det ingen tvil om. Ikke fordi kjønn har vært hovedkriteriet i utvalget, men fordi den nakne mannen - i motsetning til kvinnen - rett og slett tidligere ikke er blitt eksponert på denne måten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Musée d'Orsay har hentet inspirasjon fra «Nackte Männer», en stor utstilling på Leopold Museum i Wien som ble tatt av plakaten i mars i år. Da hadde ledelsen utvidet utstillingsperioden med to hele måneder, til tross for at - eller kanskje nettopp fordi - utstillingsplakaten satte så mange sinn i kok at museet i samråd med byens myndigheter valgte å sladde de avbildede kjønnsorganene med røde bannere. Organene tilhørte de tre fotballspillerne - en svart, en brun og en hvit, bare iført trikolorfarvede strømper og fotballsko - i Pierre & Gilles verk «Vive La France». Noen av klagene fra borgerne i byen hvor selveste Sigmund Freud praktiserte, skal ha gått ut på at plakaten vekket til live seksuelle traumer. Museets talsmann, Klaus Pokorny, kunne ikke annet gjøre enn å beklage at den nakne mannskroppen fremdeles assosieres med seksuelle overgrep. Og borte var penisene fra bybildet.

- Jeg er helt sikker på at den samme plakaten på bussene eller på metroen i Paris ville ha framprovosert liknende reaksjoner. Derfor valgte vi noen lettere fordøyelige bilder i markedsføringen, sier Guy Cogeval, direktør ved Musée d'Orsay og en av konservatorene bak utstillingen.

Han legger til at han også bevisst har utelatt representasjoner av erigerte peniser og samleier.

- Musée d'Orsay er tross alt et klassisk museum som i hovedsak vier seg til impresjonismen. Med denne utstillingen har jeg imidlertid ønsket å forandre litt på dette imaget, noe vi ser ut til å lykkes med. Mange av de besøkende uttrykker entusiasme, men så er det selvfølgelig også de som føler seg forulempet. Heldigvis, for kunsten skal jo også provosere.

Utstillingen dekker en periode på over 200 år, hvor et stort antall av verkene er hentet fra 1800-tallet, en periode preget av et strengt kristent moralsyn, et syn som fremdeles preger manges holdninger overfor nakenhet i den vestlige verden. Ganske annerledes var det da i antikkens Hellas, hvor den nakne mannskroppen ble hyllet både i kunsten og kulturen. De seksuelt eksplisitte motivene på de greske vasene - som får mange til sperre øynene opp den dag i dag - var visstnok ikke ment for å pirre. Det vi i dag anser som pornografisk, var rett og slett avbildninger av ganske hverdagslige situasjoner.

Den nakne mannen slik han ble framstilt i idealisert form den gang er på mange måter forløperen til brorparten av de verkene Musée d'Orsay nå stiller ut. At bilder av menn fra forskjellige epoker, i forskjellige miljøer, framstilt in natura avstedkommer så sterke reaksjoner, er tankevekkende. For et moderne og frigjort øye er det heller nyklassisismens «røde bannere» - de pent draperte pyntebåndene som nennsomt skjuler de edlere deler - som vekker oppsikt. Og skulle en kunstner fra denne perioden ta mot til seg og vise kjønnsorganene, så er de forsvinnende små og ubetydelige.

Ikke dermed sagt at de ble oppfattet som ufarlige. Da Storhertugen av Toscana sendte en kopi - riktignok seks meter høy - av Michelangelos «David» til dronning Victoria i 1857, skal hun ha blitt så overrumplet og sjokkert at et fikenblad i gips prompte ble bestilt for å skjule svineriet.

- Fikenbladene fortsatte å dukke opp langt inn i det tjuende århundre, både under Mussolini og Stalin, sier Cogeval.

- Men det forhindret ikke at mange av verkene som ble til under disse regimene hadde sterke erotiske undertoner, ofte homoerotiske. En naken mannskropp kan vekke begjær, selv om kjønnsorganene er tildekket.

Flere av omtalene i franske aviser har trukket fram nettopp det homoerotiske aspektet ved utstillingen. Selvfølgelig står man fritt til å tolke den i et slikt perspektiv, samt stille spørsmål ved i hvilken grad kunstnerens blikk på den nakne mannen på 1800-tallet også var erotisk ladet. Guy Cogeval mener at nettopp frykten for homoseksualitet og undertrykkelsen av denne er en av hovedårsakene til at den nakne mannen i kunsten har blitt - og fremdeles blir - sett på som noe truende.

- Man må vente til begynnelsen av 1900-tallet før kunstneren frigjør seg i framstillingen av nakenheten, sier Cogeval.

- Med symbolismens inntog blir det homoerotiske blikket tydeligere, men eksplisitt blir det først på 1950-tallet med den amerikanske maleren Paul Cadmus, som også er representert på utstillingen.

I dag er det ikke mulig å komme unna at begjæret er allestedsnærværende, liksom nakenheten, i og utenfor kunsten, med eller uten røde bannere eller fikenblader. Den omgir oss daglig i media og på nett, foredlet eller rått. Det er også et faktum at i ni av ti tilfeller er det den nakne kvinnen vi «utsettes» for. Når vi så en sjelden gang eksponeres for den nakne mannen, er det nesten utelukkende bakfra eller med manndommen nennsomt tildekket - akkurat som i kunsten for hundre og to hundre år siden. Hvis det er riktig som Cogeval antyder, at frykten for homoseksualitet - selv i land som Frankrike og Østerrike - er en av hovedgrunnene til dette, er det interessant å forestille seg hvordan utstillingen ville blitt mottatt i andre deler av verden.

- Femti prosent av verdens befolkning snakker ennå ikke åpent om disse tingene, hvor absurd det enn kan høres, sier Cogeval.

- Og da tenker jeg ikke på land i den arabiske verden, men land i Europa. Jeg tror sjansene for at denne utstillingen vil kunne vises i St. Petersburg eller i Moskva er lik null. Men alt tyder på at vi skal til Mexico City, sier han fornøyd.

Så gjenstår det å se om de nakne fotballspillerne vil pryde busser og metroer i den mexicanske hovedstaden. Sladdet eller ei.

• Jonas Rein Seehuus er skribent og TV-journalist.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook