Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nakent svar

Hvorfor har vi ikke noe kvinnelig motstykke til Michelangelo og Rembrandt?

HVORFOR HAR DET IKKE

vært noen store kvinnelige kunstnere? På 1970-tallet bidro spørsmålet til en kursendring i synet på kunsthistorien, da det ble formulert av den amerikanske kunsthistorikeren Linda Nochlin. I disse dager er essayet med samme tittel utgitt på norsk i Pax {lsquo}Artes-serie. Det pussige er at spørsmålet innehar samme provokative kraft i dag som før. Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere? Test det ut på omgivelsene! Det er enten godt eller frekt spurt.

FORDI KVINNER IKKE ER

skikket til storhet, lyder standardsvaret som Nochlin tok utgangspunkt i da hun plukket fra hverandre myter og muligheter i kvinnenes kunsthistorie. Selve spørsmålet bygger på en feiloppfatning av hva kunst er, «nemlig den naive tanken om at kunst er det direkte, personlige uttrykket for individets følelsesmessige erfaring, personlig liv gjengitt visuelt». Feministen Nochlin innrømmer at det ikke finnes noe kvinnelig motstykke til Michelangelo eller Rembrandt, Picasso eller Matisse, like lite som det finnes store litauiske jazzpianister eller eskimoer som har vært store tennisspillere. Men årsaken finnes verken i hormoner eller hjernehalvdeler.

SKJEVHETENE BUNNER I

institusjonelle forhold, ikke individuelle, påpeker Linda Nochlin. Blant flere forhold viser hun til ett som er særlig interessant - og banalt på grensen til det komiske: adgangen til nakenmodeller. Akttegning etter levende kropper, vanligvis nakne menn, var det grunnleggende studiet ved alle kunstakademier fra de ble opprettet mot slutten av 1500-tallet. Så seint som i 1850 var kvinnelige nakenmodeller forbudt ved offentlige kunstskoler. I 1893 ble «studerende damer» nektet adgang til aktstudier ved Royal Academy i London.

DE KVINNELIGE TALENTENE

hadde med andre ord ingen formelle muligheter til å lære å «tegne ei hånd» (langt mindre andre attributter), som jo er basis for all klassisk kunst. Det formelle studiet ved akademiene har tradisjonelt foregått i tre trinn: først kopiere tegninger og raderinger, deretter tegne etter skulpturer, og så høyeste trinn - akttegning etter levende modell. Fra renessansen og fram til 1800-tallet var historiemaleriet anerkjent som kunstens ypperste kategori, og figurene skulle gjerne være tidsuniverselle og klassisk idealiserte - altså uten klær. Kvinner uten akttrening var henvist til å begrense seg til «mindre» områder som portrettmaleri, landskapsmaleri eller stilleben.

DERFOR HAR DET IKKE

vært noen store kvinnelige kunstnere - inntil videre. Det beste ved Linda Nochlins berømte essay er ikke nødvendigvis det feministiske perspektivet. Like bra er det at hun i samme slengen har torpedert hele den romantiske, elitistiske myten om det besjelede kunstnergeniet som faget kunsthistorie hviler på.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media