EN FIN BALANSE: Norsk barne- og ungdomslitteratur gjør det bra i utlandet, på tross av mange kulturelle fallgruver. Illustrasjonen er fra omslaget på Gro Dahle og datteren Kaja Nyhus' matdiktsamling «Jeg kunne spise en ku».
EN FIN BALANSE: Norsk barne- og ungdomslitteratur gjør det bra i utlandet, på tross av mange kulturelle fallgruver. Illustrasjonen er fra omslaget på Gro Dahle og datteren Kaja Nyhus' matdiktsamling «Jeg kunne spise en ku».Vis mer

Nakne kropper går ikke i USA, og gebiss kan ikke omtales i Japan

Mon tro hvorfor norske barnebøker selger så godt i utlandet. KOMMENTAR

KOMMENTAR: Det går så det suser for Norge. På de fleste områder, skal vi tro oss selv - også i litteraturen.

Aldri har det blitt oversatt så mange norske bøker til utlandet. Det gjelder også barne og ungdomslitteratur, der antallet NORLA-støttede oversettelser nesten doblet seg det siste året — fra 49 titler i 2010, til 81 i fjor.

For Cappelen Damm var fjoråret et rekordår. De har vår største barneboksuksess noensinne, Karius og Baktus, som sin fremste eksportartikkel. Med Stian Hole på en god andreplass. Hans særegne illustrasjonsteknikk gjorde at debuten «Garmanns sommer» (2006) hanket inn en rekke internasjonale priser. Deriblant prestisjetunge Bologna Ragazzi Award, som året etter gikk til Øivind Torseter for «Avstikker».

Både Hole og Torseter lager billedbøker — eller kunstbøker. Der skal Norge ligge i tet internasjonalt, mye takket være innkjøpsordningen som gir forfattere anledning til å eksperimentere uten å måtte tenke salg. Vi anmelder to av dem i dag, Lisa Aisatos« Fugl», og Stian Holes «Annas himmel».  

Kunstbøker og prisdryss til tross. Det er idyllen som selger, fastslår Dina Roll-Hansen i en artikkel.

Spesielt det Astrid Lindgren-aktige. Det er nok årsaken at Maria Parrs «Tonje Glimmerdal» har gjort så stor suksess. Ellers ligger Jo Nesbø og Josteins Gaarder høyt på oversetterlisten, begge selger muligens på navnet. Mens Nina Grøndtvedts dagboksaktige «Hei det er meg!» omtales som «en juvel blant barnebøker» i Tyskland. Og Åshild Kanstads Johnsens «Kubbe» skal være en stjerne i Japan.

Tiltross for at vi har mange gode Fantasy—forfattere, figurerer få av dem på listen — muligens fordi det er vanskelig for et lite land som Norge å ta opp kampen mot de enorme internasjonale salgsmaskinene. Der kom nylig en gledelig nyhet fra Danmark, hvor Sigbjørn Mostue får strålende kritikker for fantasy-trilogien «Alvetegnet», som i Politiken sammenliknes med «Ringenes Herre».  

Norge er også kjent for barnebøker som sprenger tematiske grenser; om døden, seksualitet, abort, psykiatri. Men det å selge inn problematiserende barnebøker til utlandet er ikke bare enkelt, skal vi tro bloggen til Kristin Wexholt på Cappelen:  
«Norge er et liberalt bildebokmarked. Vi tåler skumle katter (i Tyskland er angivelig alle katter snille), nakne kropper (går ikke i USA), gutter som tisser på trelegger (også vanskelig i USA) og gebiss i vannglass (i Japan snakker man ikke om gebiss). Vi har bøker om døden (boikottes av russiske bokhandlere), bøker med snakkende kuer og rotter (ikke greit i India; kuer er hellige, rotter et symbol på pest), griser (problematisk i muslimske land) og historier om evolusjon (men bare for markeder der evolusjonslæren er selvsagt).»

Det er med andre ord mange hensyn som må tas for at en barnebok skal slå gjennom i utlandet.

Og så må vi huske da, at de strålende tallene viser antall oversettelser støttet av Norla. Ikke antall solgte bøker. Vi her hjemme har det jo med å overdrive vår betydning i verden en smule.

Som da Johan Harstad ifølge overskriftene gjorde det stort i USA med «Buzz Aldrin». Det var til og med snakk om Hollywood.  Selv avfeide han det hele med at turnéen nok var en lærerik og fin reise, men rundt 750 solgte titler kunne vel knapt kalles noe gjennombrudd.