Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nålen i høystakken

Overstiger lojaliteten overfor USA hos våre politikere lysten til å tenke og analysere selv?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For få dager siden forklarte USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld verdenspressen at å finne Osama bin Laden blir vanskeligere enn først antatt. Det er som å lete etter en nål i en høystakk, sa han.

Betyr det at han er villig til å brenne hele høystakken for å få tak i nålen?

USAs bombing av Afghanistan har vart i over tre uker. Med unntak for SVs gruppe har norske stortingspolitikere stilltiende eller mer høyrøstet støttet denne krigen. Men de har vært lite reflekterte i sine begrunnelser, og de har stilt få spørsmål ved krigens gang.

Betyr dette en stilltiende aksept av president Bushs påstand at de som ikke er for USAs krig, er for terroristene?

Betyr det at lojaliteten overfor USA overstiger lysten til å tenke og analysere selv? O

g at de vegrer seg for å ta del i en debatt med egne innbyggere, som blir mer skeptiske for hver dag?

I de siste norske meningsmålingene svarer et knapt flertall av dem som har tatt stilling, at de er mot bombing av Afghanistan. Andelen er steget bare i løpet av en uke. Er det fordi folk - til en viss grad i alle fall - begynner å se konsekvensene av denne krigen for sivilbefolkningen, samtidig som USA og deres allierte ikke leverer noen overbevisende argumenter for at de skal få bukt med terroren på denne måten? Jeg tror det. Hvordan kan det da ha seg at norske politikere lar seg overbevise så lett?

Det kan ikke være på grunnlag av erfaringene fra Sovjetunionens krigføring i Afghanistan. I ti år prøvde sovjeterne å tvinge afghanerne i kne, uten å klare det. Riktignok hadde en del mujahedin-ledere utenlandsk støtte, men det har også Taliban hatt helt til nylig. Ahmed Shah Masood, den legendariske «løven fra Panjshir», må ha stått høyt på sovjeternes drapsliste. Men de greide aldri å ta ham. Uten sammenlikning for øvrig: Hva er det som har fått dagens krigere til å tro at det skal være så mye lettere å ta Osama bin Laden? De som tragisk nok greide å «ta» Masood, var antakelig al-Qaida selv.

Hviler den norske unnfallenheten på en overbevisning om at forhandlinger overhodet ikke var mulig? At USA ventet lenge før de «slo til» overfor Afghanistan, er blitt gjort til et stort poeng. Men i overkant av tre uker er ikke lenge, og de få utspillene som tross alt kom fra Taliban-regimet, ble helt avvist og ignorert. Forhandlinger ble ikke prøvd reelt. Det viser blant annet en grundig artikkel i Washington Post 29. oktober. Der viser journalistene hvordan USA gang på gang har forspilt sine sjanser til å få utlevert bin Laden, blant annet ut fra en grunnleggende mangel på forståelse av hvordan «de andre» tenker. Denne krigens tragiske logikk er at vi aldri vil få vite hva som kunne vært oppnådd i kampen for å få utlevert og uskadeliggjort bin Laden via en kombinasjon av etterretning, press og forhandlinger; simpelthen fordi en slik kombinasjon aldri ble sett på som et seriøst alternativ fra USAs side.

Hvilke langsiktige konsekvenser har det for verdenssamfunnet at FN blir satt så ettertrykkelig på sidelinjen av USA i denne krigen? Vi hører flere FN-røster. FNs høykommissær for menneskerettigheter, Mary Robinson, spurte om vi skal bivåne at hundretusener, kanskje millioner dør av sult fordi vi ikke benyttet sjansen til å få inn mat før vinteren stenger muligheten. Hun ber om stans i bombingen så en kan få inn mat og ulltepper til internflyktninger og andre sultne og frysende afghanere. Hun blir ikke hørt. FN-talskvinne i Islamabad, Stephanie Bunker, sier at vi går mot den «mest alvorlige og vanskelige nødhjelpssituasjonen verden noensinne har sett». Blir hun forstått? Hvilken rolle har regjeringen tenkt at FN skal spille i framtidens Afghanistan: Som humanitær ryddegutt etter nye år med krig?

Er norske politikerne fremdeles like overbeviste om alle sider ved krigføringen? Det var patetisk å høre UD-statssekretær Vidar Helgesen forsvare bruken av klasebomber i Afghanistan i Dagsnytt 18. Norge har undertegnet avtalen om forbud mot landminer (i motsetning til USA). Norge har et stortingsflertall som er mot klasebomber. Norge har motstrebende også avviklet sitt oljepenge-engasjement i firmaet som produserer landminer. Hvordan kan regjeringen likevel støtte bruk av våpen som fungerer verre enn landminer? På hvilket etisk grunnlag? Jeg tror knapt det finnes et land som har flere amputerte menn, kvinner og barn - og dårligere tilrettelagte forhold for handikappede enn Afghanistan. Nå skal de bli enda flere, men vi vil ikke få vite hvor mange. Ikke på lenge.

Og hvordan kan det ha seg at Norge, som liker å regne seg som «humanitær stormakt», ikke engang tør å ta til orde for en kortere bombestans - i det minste i enkelte områder ad gangen! - slik at nødhjelpen kan komme inn til millioner av mennesker som går sin kanskje hardeste vinter i møte? Det haster. Hver dag er verdifull. Kontrasten mellom den politiske vegringen hjemme, og Røde Kors-lagre med korn, telt og ulltepper som brenner etter bombing i Kabul mens et fåtall brannmenn med elendig utstyr prøver å få bukt med flammene, er tung å svelge. For noen hver. Må vi fortsatt håpe og tro.

Mens vi håper, fortsetter vi å lytte til uttalelsene fra Washington og London om langvarig krig. Kanskje til neste sommer. Kanskje i tre- fire år til. Hva er det da igjen å bombe - eller «føre kampanje mot», som krigens talsmenn uttrykker det? Det afghanske folket har ikke valgt sine ledere. Verken Taliban eller den skjøre alliansen som kjemper mot dem. Noen har valgt Talibans side av pragmatiske grunner, noen av sterke og ideologiske. Alle blir skåret over en kam. Dermed blir de også sterkere limt sammen. Dermed blir terroristene også vanskeligere å ta.

Som i andre moderne kriger, er det de sivile som må ta de verste konsekvensene, både av de selvbestaltede regimenes handlinger og av handlingene til dem som bomber. Hva blir det igjen av afghanernes hjemland hvis bombingen skal fortsette til neste sommer? Vi som kjenner mange afghanere, vet at det ikke bare handler om fysiske lidelser, om fysiske ødeleggelser, men om hvor mye menneskers psyke kan tåle. Finnes det noe annet land i nyere historie som har vært utsatt for en tilsvarende behandling fra to stormakter? De moderate kreftene som finnes i Afghanistan - i og utenfor Taliban - vil lett få dårligere vilkår. Det gjelder også for radikale og demokratiske krefter. Hvilken strategisk betydning har det?

Mennene bak de avskyelige terrorhandlingene 11. september må tas og straffes. Taliban har mye blod på hendene. Men det har også andre regimer, blant USAs allierte, regimer som i disse dager blir kalt «moderate», av politikere og medier. Det beste eksemplet er Saudi-Arabia, hvis indirekte medvirkning til terrorismen er uomtvistelig. Bør ikke norske ledere studere nærmere hvor Taliban har hentet en del av sin lære fra, sine henrettelses- og straffemetoder? En trenger ikke gå lenger enn til Amnesty Internationals rapport for år 2000, for å lese hvilket regime en har med å gjøre i verdens største oljeproduserende land.

Kritikken av andre «allierte» forstummer.

Russerne kan trappe opp sine angrep i Tsjetsjenia, Tadsjikistan kan kneble opposisjonen sin. Israels propagandamaskin smeller opp plakater med Osama bin Laden og Yassir Arafat side om side.

Jeg avslutter med en henstilling. Jeg vet at kraftsalver overfor politikere preller av som vann på den berømmelige gåsen. Man forskanser seg, og kraftsalvenes ansvarlige blir marginalisert, i verste fall latterliggjort. Men vær så snill:

Er det ikke på tide nå, etter over tre ukers bombing som har krevd mange uskyldige menneskers liv - ingen vet hvor mange - og som har satt hundretuseners liv i større fare enn de allerede var - å være åpne og selvkritiske nok til å stille de grunnleggende spørsmålene:

Er det slik «vi» får bukt med terroristene? Og: Har verden råd til at «vi» rammer alle de andre?

Hele Norges coronakart