Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nanci Griffith

Gjentar seg selv på kjedelig plate med edel tematikk.

CD: Nanci Griffith har dedisert sin første plate på tre år til intet mindre enn «alle soldater og sivile som har tapt for krigens redsler». Hun fortsetter dermed engasjementet fra «Clock Without Hands», der kampen mot landminer og krig sto sentralt. Som sist har et par tekster også sitt utspring i reiser til Vietnam og Kambodsja med Vietnam-veteraner, samt 11. september. Hun drømmer dessuten om et enkelt liv på sine «eldre dager» (hun er 51 år!), som sin mor, uten kriger. Fine tanker, bevares, men det er begrenset hvor ofte de bør gjentas. Stemmen er den samme gode og med Blue Moon Orchestra i ryggen er håndverket upåklagelig, men melodiene og arrangementene er så kjedelige (for første gang har hun selv hovedansvaret for produksjonen) at det føles befriende når balladestrømmen blir avløst at flere opp-tempo-låter mot slutten av plata.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media