Nanny McPhee

Magisk, men forutsigbart om en meget spesiell barnevakt.

FILM: Det er absolutt ikke noe nyskapende i det å fortelle en historie om en flokk gærne unger som blir veloppdratt av en magisk hushjelp. Robin Williams gjorde det i 1993 med «Mrs. Doubtfire», og Julie Andrews i 1964 med «Marry Poppins» og igjen i 1965 med «The Sound of Music». Men en god historie kan ikke bli fortalt nok, og derfor fungerer også Emma Thompsons «Nanny McPhee». Thompson har skrevet manus og spiller hovedrollen. Enkemannen Mr.Brown (Colin Firth, «Bridget Jones\' Diary») sliter med å holde styr på sine sju urolige smårollinger, i tillegg har han økonomiproblemer og sørger fortsatt over sin avdøde kone. Nannybyrået har gått tom for velvillige barnevakter og stakkars Brown aner ikke sin arme råd. Ut av lufta dukker plutselig Nanny McPhee opp, og med seg i ermet har hun et tonn magi til hjelp for både Brown og barna. Det er noe Tim Burtonsk og Roald Dahlsk over «Nanny McPhee. Fargene på kakene er uvirkelig sterke, vortene i fjesene ekstra store og magien slem, men morsom og virkningsfull. Likevel, der Burton og Dahl skaper genialitet og briljerer, står regissør Kirk Jones på sidelinja og trikser for seg selv. Jeg skulle ønske «Nanny McPhee» var enda litt mer grotesk og skummel. Nå er den nemlig «bare» god, ufarlig underholdning, som aldri helt klatrer opp i elitedivisjonen.