Nanny på norsk

TV3S FØRSTE program i en norskprodusert reality-serie om barneoppdragelse gikk på lufta 15/8. Programmet var langt på vei en blåkopi av den amerikanske serien, bortsett fra at det gikk enda hardere for seg enn i noen av de amerikanske episodene jeg har sett. Søsken utøvet grov vold mot hverandre, blant annet ved gjentatte ganger å slå hverandre i hodet med harde gjenstander. De voksne burde umiddelbart ha grepet inn for å stoppe volden. Isteden er volden gjort til underholdning. Det er ingen tvil om at de som ser på kan lære noe av slike programmer, og deltagerne kan et stykke på vei få hjelp. Men som kjent helliger målet ofte midlene. Jeg er svært betenkt over at desperate familier som har store problemer med omsorg og oppdragelse av egne barn blir eksponert på TV. Barna har ingen mulighet til å beskytte seg mot seg selv, og Norge er et lite land der familien umiddelbart vil bli gjenkjent fra sør til nord. Ingen kan i dag overskue hvilke konsekvenser eksponeringen i verste fall kan få.

JEG UNDRER MEG over hva helsesøster i den bydelen der familien bor har gjort for å iverksette tiltak som kunne ha vært til hjelp for familien, før de gikk til det desperate skritt å kontakte TV3. Jeg er ikke imot enhver form for reality-TV om barneoppdragelse, men da vil det antagelig være smartere å gripe fatt i hverdagsproblemer i vanlige familier. Å framstå med problemer som de fleste barnefamilier vil kjenne seg igjen i vil være langt mindre stigmatiserende, enn å bli eksponert som en familie i den ytterste nød!