Når aids-ofrene stigmatiseres

I FAMILIEN opplever hun skyld, isolasjon og avvisning. I kirken sier presten at aids er Guds straff, på skolen blir hun mobbet og ved brønnen trekker barn og kvinner seg vekk når den hiv-positive jenta nærmer seg. I mange tilfeller spiller det ingen rolle om hun har hiv eller ikke. Så lenge en eller begge foreldrene er døde av aids, er hun fritt vilt for trakassering. På verdens aidsdag 1. desember satte FN fokus på de omkring 42 millioner mennesker som er hiv-smittet gjennom kampanjen «Keep the Promise». Målet er å få flest mulig til å forplikte seg i kampen mot hiv/aids, og vise verdens myndigheter at folk virkelig bryr seg. Hiv/aids er den ledende dødsårsaken i Afrika sør for Sahara. Antatt levealder er 47 år. Pandemien har satt samfunnsutviklingen tilbake med flere tiår og produksjonsevnen i de mest rammede områdene er halvert. Blant unge mellom 15 og 24 år er hele 75 prosent av de smittede unge kvinner. 11 millioner under 15 år har mistet en eller begge foreldrene. De fleste blir overlatt til seg selv og lever under svært dårlige forhold, og spesielt jenter utsettes for vold. FN har uttalt at stigmatisering og kjønnsdiskriminering er hovedbarrierene i kampen mot hiv/aids. FNs spesialutsending til Afrika har understreket at det er fatalt å utelate kjønnsanalyser i bekjempelsen av hiv/aids.

EN AV DE FØRSTE til å definere stigma var Erving Goffman, som i 1963 foretok studier om stigmatisering av mennesker med mentale lidelser. Han beskrev stigma som et dypt nedvurderende attributt som reduserer et individ eller en gruppe mennesker til ubetydelige. De som ser negativt på andre ønsker å bekrefte sin egen normalitet og legitimerer devalueringen av «de andre». Senere, i 2001 og 2003, ble stigmatisering beskrevet som en maktprosess, der dominerende grupper legitimerer og forsterker ulikheter i kjønn, alder, etnisk bakgrunn, hudfarge og annet. Når stigmatiserte grupper ekskluderes, kan de dominerende gruppene effektivt begrense deres evne til å gjøre motstand, og få dem til å tro at de fortjener å bli behandlet dårlig og urettferdig. Når stigmatisering fører til tap av rettigheter, som muligheter til arbeid, skolegang, helsetjenester og lignende, kalles det diskriminering. FNs komiteer som overvåker barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen, har begge uttalt at også vold er en form for diskriminering. Barnekonvensjonen definerer voldsbegrepet vidt. Barn har rett på beskyttelse mot alle former for vold, deriblant fysisk eller psykisk vold, vanskjøtsel, forsømmelse, mishandling, utnytting og herunder seksuelt misbruk. I hiv-/aidsdebatten knyttes stigmatisering sjelden til psykisk og sosial vold. Studier verden over viser at den psykiske volden ofte kan gjøre større skade på et menneske enn den fysiske. Likevel har få land i verden lovgivning for å beskytte mot denne typen vold. Psykisk vold er den type vold som minst sannsynlig klarer å overbevise en dommer.

INTERNATIONAL Centre for Research on Women foretok i 2003 en studie av stigmatisering i Etiopia, Tanzania og Zambia. Studien viste at to av årsakene var frykt og mangel på kunnskap. Dødsfrykten var sterk og i Zambia lagde statsoverhodet følgende slagord: «La oss holde oss unna aids, for det har ingen kur». Det var kanskje ikke ment å skade folk med hiv/aids, men kan lett misforstås, slik at folk unngår alle med hiv/aids og tar fra dem alt håp. I alle tre landene så man grove eksempler på verbal vold. Ofrene opplevde skrik, trusler og nedvurderende uttrykk som «bevegelig skjelett», «nesten død», «spøkelse», «gående lik», «nøkkelen til likhuset», «si ha det til din mor», og så videre.

DET MEST STIGMATISERENDE språket var relatert til sex og moral. En kvinne uttalte at hun ikke syntes synd på gatejentene om de døde, ettersom de «gikk hit og dit». En mannlig gruppe uttalte at det ikke var galt å behandle en kvinne med hiv dårlig. For å få viruset, måtte hun ha hatt mange partnere, mente de, og dermed fortjente hun dårlig behandling. Mannlig promiskuitet tillates, men kvinner har ikke kontroll over sine liv og blir oppdratt til å være lydige og underordnet menn. Slike ulikheter i maktforholdet mellom kvinner og menn gjør det mye lettere å legge skylden på kvinnen. Det finnes utallige eksempler på at en mann som har fått vite at han er hiv-positiv kaster kvinner og barn ut av hjemmet. Hvorvidt det var mannens egen atferd som gjorde at han fikk sykdommen, spiller ingen rolle. Hiv/aids er også relatert til synd og Satan. En ung kvinne i Etiopia ba broren om å ta henne med til sykehuset. Han nektet ved å fortelle henne at hun var håpløs. Han sa også at hun ikke skulle plage folk, og at han ikke ville sløse bort penger på henne. En gruppe gutter mente at aids er en straff fra Gud for å teste folks moral, og at jenta er den som har mest skyld fordi hun frister mannen. Likheten til bibelhistorien om Adam, Eva og eplet er slående. Hiv-/aidsstigmatisering bygger ofte på stigma fra tidligere tider. Fattige, foreldreløse tenåringsjenter er ofte på bunnen av det sosiale hierarkiet, og forblir der uansett hva de foretar seg. I en studie utført av Human Rights Watch i Zambia omtales en 14 år gammel foreldreløs jente. Hun er prostituert, og dermed i høyrisikosonen for å bli smittet, men er havnet et typisk dilemma: «Ja, jeg vet jeg skal dø, men søsknene mine gråter av sult.»

OGSÅ VOLDTEKT blir ofte sett på som jentas egen feil dersom hun er ute etter klokka ti, og foreldreløse kan lett bli ansett som skitne og skyld i foreldrenes skammelige atferd. Jenter som har mistet foreldrene i aids får oftest en tyngre arbeidsbyrde enn gutter. Mange opplever dessuten at stigmatiseringen kombineres med utnytting og fysisk misbruk. Human Rights Watch-studien avslører grovt seksuelt misbruk av foreldreløse jenter helt ned i femårsalder, begått av onkler, bestefedre og andre familiemedlemmer. En åtteårig jente ble hiv-smittet av faren. Misbruket varte i tre år, fram til han ble syk. Han ble fengslet, men storfamilien ville ikke ta seg av jenta da hun ble syk, fordi de visste at hun ville dø. Det kan være forståelig at fattige storfamilier, som knapt klarer å overleve, ikke makter å ta inn flere syke. De psykiske og fysiske følgene en slik avvisning vil ha for den lille jentas kamp mot døden er på den annen side lette å tenke seg. I juni 2001, på FNs generalforsamlings spesialsesjon, lovet verdens ledere å redusere antall unge mennesker med aids med 25 prosent globalt før 2010 og i de hardest rammede landene innen 2005. De lovet også å kjempe mot stigmatisering og diskriminering. Det er på tide å ta løftet på alvor - «Keep the Promise». Stigmatisering må rettsliggjøres i forhold til barnekonvensjonens voldsbegrep. Vi trenger økt kunnskap og en sterk forpliktelse til å bekjempe vold mot jenter og kvinner. Hvert enkelt menneske må ansvarliggjøres. Det finnes nok av årsaker til stigmatisering, men ikke en eneste unnskyldning.