VEMODIG STUND: Etter en meget vakker, halvannen time lang seremoni med mange musikalske innslag ble Kjell Nupens kiste båret ut av Søm Kirke.  Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
VEMODIG STUND: Etter en meget vakker, halvannen time lang seremoni med mange musikalske innslag ble Kjell Nupens kiste båret ut av Søm Kirke. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Når alle farger stilner

Kong Harald og dronning Sonja var blant gjestene da Kjell Nupen ble stedt til hvile i Søm Kirke i går.

KRISTIANSAND (Dagbladet) Et overveldende lys flommer inn i Søm Kirke denne solfylte vårdagen. For snaut ti år siden ble den innviet etter at arkitektene Arild Lauvland og Arne Åmland i fire år hadde samarbeidet med kunstneren Kjell Nupen om utsmykningen av kirkerommet.

Nå står Nupens hvite kiste ved alteret, opplyst nedenfra av 25 stearinlys og hvite märthaliljer langsmed gulvet. Etter familiens ønsker fins bare to kranser i lokalet. Den ene er flettet av hvite, blå og fiolette blomster og ligger foran kista. Oppå lokket ligger en hjerteformet krans av forglemmegei.

Ovenfra strømmer lyset inn i rommet gjennom Nupens glasskunst, en mosaikk som består av 20000 biter, hans første glassdekorasjoner noensinne.

I horisonten
Kjell Nupen var, som Magne Furuholmen uttrykker det i sin minnetale, «en ruvende skikkelse på alle måter». Et ustoppelig arbeidsjern som stadig utforsket nye materialer, men som samtidig fant ro til «å hvile blikket i horisonten», som kona Aino uttrykker det i minneord formidlet av presten Dag Nordbø.

Nupen tok seg tid til å sanse og reflektere, og hans største sorg da han forsto at han skulle dø, var at han måtte forlate Aino og døtrene Vilde og Fanny, som var «det nærmeste jeg kommer Gud». Navnene til døtrene står risset inn med liten skrift i glasset rett bak alteret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjærlighet og kunst
Vekten på kjærligheten til de nærmeste danner en rød tråd i bisettelsen. Men også kraften i kunsten. Iver Kleive og Knut Reiersrud innleder med en versjon av «Kirken, den er et gammelt hus», som starter i glidende ro, men som braker løs når Kleive åpner alle orgelets sluser og lar musikken fylle rommet til siste glassbit, som om den gamle salmen eksploderer i fortvilelse og sorg.

To av våre fremste lyrikere, Helge Torvund og Paal-Helge Haugen, framfører dikt til sin gode venn. Rasmus Urwald, som driver det grafiske verkstedet Nupen brukte i København, snakker om kunstnerens siste besøk i Danmark, i slutten av februar.

Magne Furuholmen forteller hvordan Nupen ble en avgjørende inspirasjon, etter at de to ble kjent for 25 år siden, og hvordan han fortsatt vil være det for all framtid. Den svenske trubaduren Oscar Danielson framfører sin fabelaktige sang «Besvärjelse» om en fars kjærlighet til sine barn.

Gjør døren lav

Øyvind Staveland spiller fløyte, Annbjørg Lien fele og Bjørn Eidsvåg synger en låt som setter ord på de sterke følelsene mange sitter med; «Tapte gylne stunder».

Dag Nordbø har fortalt hvordan Nupen hadde sagt at kirken var bra, men at én ting burde vært annerledes; kirkedøren skulle vært lavere, slik at folk måtte bøye seg i ydmykhet når de skulle inn i dette hellige rommet. Eidsvåg presiserte at Nupen særlig hadde snakket om døren fra sakristiet, som prestene måtte inn gjennom.

Skyggen av naturen
En enestående minnestund, ikke minst på grunn av forbindelsen mellom den avdøde kunstneren og rommet som krummer seg rundt oss. På veggen henger den korsfestede, uten kors, i mørk stein. Alteret er hogd grovt ut av en kampestein. Den sprakk under arbeidet, og dermed oppsto døpefonten.

Noen spurte om den kunne flyttes, om nødvendig. Ja, svarte Nupen, men den veier et tonn. Han ville ikke ha et kirkerom fylt med løse deler.

Veggen er av rød teglstein, en grov og jordfarget kontrast til den spektakulære, to meter brede revnen av lys Nupen har lagd, som starter bak alteret, strekker seg 15 meter til værs, fortsetter langs taket og glir ned igjen på den andre siden, ved inngangen til kirken.

Bak de blå, oransje, gule, svarte og røde feltene lever naturen sitt liv. Konturene av store furugreiner som svaier i vinden, silhuetten av en fugl farer forbi. Paal-Helge Haugen har snakket om «skyggen av eit minne gnidd ned i fargen». Minnene er tilbake, men fargene er stilnet i Nupens atelier.