Nasjonal transportplan:

Når alle partiene lover fantasilioner, er det ikke rart folk slutter å stole på dem

Fortsatt ingen grunn til å stole på Nasjonal transportplan, skriver Ola Magnussen Rydje .

Kommentar

Den tidligere britiske statsministeren Harold Macmillan sa en gang at «intet er så vanskelig å fordøye for en politiker som mye av det han sa i går». Det er lettere å love bort, enn å innfri.

Utsagnet står seg godt, også i norsk kontekst. Særlig i et valgår. Pengene sitter løst når stemmene skal sankes.

Mest framtredende er det i samferdselspolitikken. På mandag leverte Stortingets transportkomité fra seg den endelige innstillingen til Nasjonal transportplan (NTP). Frem mot 2029 lover de å bruke over 1000 milliarder – en billion – på vei, bane, havner, flyplasser, sykkelveier, miljøsatsinger og teknologiutvikling.

Det er så voldsomme summer at det er fristende å gi Nikita Khrusjtsjov rett: «Politikere er like over alt. De lover å bygge en bru selv der det ikke er noen elv».

NTPs størrelse har fått flere til å stusse. Da de første indikasjonene på planens størrelse kom i starten mars i år var Arbeiderpartiets transportpolitiske talsperson, Eirik Sivertsen, raskt ute og stilte spørsmål om hvordan regjeringen hadde tenkt å finansiere de grandiose planene.

Hvis alle løftene i NTP skal oppfylles må samferdselsbudsjettet øke med tre milliarder kroner hvert år i de neste tolv åra. Skal vi tro Perspektivmeldingen, finansminister Siv Jensens egen framskrivning av nasjonaløkonomien fram mot 2060, må det kuttes fem milliarder kroner i utgifter hvert år for å få budsjettene til å gå opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv virker politikerne fornøyd med planen. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen lar ingen anledning gå til spille for å minne oss på at hans Nasjonale transportplan er nesten dobbelt så stor som den de rødgrønne la fram for fire år siden.

Det han glemmer er at vi ikke kan velge alt, selv om vi fortsatt vil ha mulighet til å foreta nyinvesteringer i årene som kommer. Noe må også velges bort. I så måte var Sivertsens kritikk betimelig. Høyre og Frp ser ut til å ville bruke mer penger enn vi har råd til. Og mer penger enn det er troverdig at de får til.

Nå ser det imidlertid ut til at Arbeiderpartiet, etter at de gikk ut for å kritisere regjeringens pengebruk, møtte seg selv i døra på vei inn igjen. Deres egne forslag til Nasjonal transportplan summerer seg til sju milliarder mer enn regjeringen, KrF og Venstres forslag. Sentrale prosjekter, som blant annet InterCity (tog), skal framskyndes. Regningen vil være i milliardklassen.

Pengene vokser altså på trær, også i Arbeiderpartiet. Det reagerte tidligere statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg på i et intervju med Dagens Næringsliv: «Jeg gikk rett inn og søkte på samfunnsøkonomisk lønnsomhet og kom til siden der det står at hele planen har en minusverdi på 179 milliarder. Samfunnsøkonomisk lønnsomme veier finansierer ikke pensjon og helse. Det gjør i hvert fall ikke samfunnsøkonomiske ulønnsomme veier!», var dommen fra Stoltenberg.

I går måtte Arbeiderpartiet også tåle knallhard kritikk fra Høyre. Til Dagsavisen sa Nikolai Astrup (H) at Arbeiderpartiet bedriver en form for «råpopulisme» når de ikke kan vise til hvor pengene skal hentes fra. «Absurd», svarte finanspolitisk talsperson, Marianne Marthinsen. Det skal løse seg ved å effektivisere og omdisponere. Dessuten er Høyre like ille selv.

Under lag på lag med kreativ budsjettering, omdisponeringer, og en klokkertro på teknologieffektivisering, er virkeligheten den at partienes samferdselspolitikk lever i en svingdør. Gang på gang møter de seg selv og hverandre i døra. Ikke har de et godt rulleblad på gjennomføring av tidligere løfter. Ikke har de råd til å gjennomføre alle de nye.

Tankesmia Civitas Mats Kirkebirkeland karakteriserer samferdselspolitikken som gigantomani. Han trekker blant annet fram Stad skipstunnel til 2,7 milliarder som eksempel på hvor lite magemål Stortinget har.

«Nasjonal transportplan vil, med verdens første skipstunnel i spissen, bli stående igjen som selve symbolet på da Norges oljeøkonomi nådde toppen», skriver han i en god artikkel i Minerva. Det har han helt rett i.

Problemet med den ekspansive pengebruken i samferdselspolitikken handler imidlertid ikke bare økonomi. Det blir også et spørsmål om tillit. Fordi løftene ikke er gjennomførbare, er overbudspolitikken dømt til å mislykkes. Derfor er den også nødt til å skuffe. Bakrusen blir uunngåelig. Når veikrysset ikke kommer, rassikringen uteblir, dobbeltsporet lar vente på seg, og prosjekter droppes etter valget, blir løftebruddene synlige for alle som ferdes der det ble lovet.

Nasjonal transportplan er fortsatt ikke til å stole på. Velgerne fortjener en mer nøktern og sannferdig politikk.