Når alt blir vare

I MIDTEN av november forsøkte en kvinne i Oslo å få ambulanse til sin syke venninne, men ble avvist. I stedet ble hun truet med å bli fratatt telefonen og avvist som «reinspikka psykiatri». Venninnen viste seg å være alvorlig syk. De siste ukene har vi kunnet lese om hvordan Næringsmiddeltilsynet har avslørt at dagligvarebutikker ikke bare selger mat utgått på dato - datostemplingen er tross alt temmelig vilkårlig - men pakker om og gjør klar flere år gammelt kjøtt til salg. I går fikk vi vite at politiet i Halden merker asylsøkere med tall på hendene, skrevet med vannfast tusj: «For å skille bølingen,» som en politimann forklarte ifølge gårsdagens avis.

MAN KUNNE avfeie disse eksemplene med at de er enkeltstående og at de hver har sin særlige, mer eller mindre personlige årsak. Det siste kan være rett. Men om de er tilfeldige, er de ikke enestående. De er snarere symptomer på større rystelser. Dermed er det ikke sagt at alt var så mye bedre før; noe var nok bedre, noe var dårligere, men nåtida er for en stor del resultatet av holdninger og oppfatninger som er dyrket fram i fortida. Følgelig var ikke den så bra som den så ut, dersom den avføder ei dystrere ettertid.

FOR IKKE altfor mange år siden levde Norges befolkning i en fast tro på at stat og myndigheter «ordnet opp». Gikk noe galt, visste man hvor ansvaret skulle plasseres. Men i stadig større grad har staten abdisert til fordel for det som kalles markedet. Adam Smiths mye omtalte «usynlige hånd» ordner opp, slik at ønsket om egennytte blir til allmennlykke, bare markedet stilles fritt. Problemet er at Smith tok utgangspunkt i at aktørene var dannede mennesker, at de besatt et kulturelt nivå som på hans tid var selvsagt for den øverste samfunnsklassen.

BLIR ALT definert inn i markedet, blir også alt vare. Det ligger i sakens natur, markedet kan ikke behandle annet enn varer med en verdi som måles i pris. Derfor kan en operatør på 113 legge mer vekt på ressursbruk enn graden av sykdom hos pasienten. Derfor kan butikkmedarbeidere gi to år gammelt kjøtt ny innpakning, og derfor kan politiet velge å forholde seg til kyr, ikke mennesker - også det er ressursbesparende. Staten kan ikke hjelpe oss ut av dette. Den er selv blendet av markedsfundamentalismen.

BARE ET fungerende og selvbevisst sivilt samfunn kan erstatte den «dannelse» Smith tok som en selvfølge og sette grenser for markedet. Holdninger og innsikter som forteller at ikke alt er varer, må få tid og anledning til å gro fram og feste seg. Det skjer innen de samfunnsområdene som ikke gir umiddelbar avkastning, der aktiviteten ikke kan rasjonaliseres i vesentlig grad, som i skole og forskning, innen kunst og kultur - og i helsevesenet. Hvis våre økonomisk orienterte politikere virkelig vil ha en velfungerende økonomi, må man styrke de institusjoner som ikke er økonomiske, men som kan gi økonomien den ramme og den basis som trengs. For hvis alt blir økonomi, bryter så vel samfunn som økonomi paradoksalt nok sammen.