Når bare gull er godt nok

Det er godt mulig at entusiasmen rundt kvinnelandslaget blir kortvarig. Det bør den ikke, skriver Cornelia Kristiansen.

KLARE FOR FINALE: Ada Hegerberg og Solveig Guldbrandsen jublet da Norge slo Danmark i straffesparkkonkurranse torsdag. I morgen spiller de finale. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
KLARE FOR FINALE: Ada Hegerberg og Solveig Guldbrandsen jublet da Norge slo Danmark i straffesparkkonkurranse torsdag. I morgen spiller de finale. Foto: Terje Bendiksby / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Nordmenn elsker å se nordmenn vinne. Har du aldri sett fekting før? Du gjør det så fort det er snakk om norske gullsjanser. Men om du forfølger det på nasjonalt plan i ettertid, er slett ikke sikkert. Det føles som en liten evighet siden kvinnelandslagets trener Even Pellerud i forrige uke klaget over for lite dekning av fotballjentene. I går fikk de forsidenoteringer i alle de største avisene. Sist man kunne spore den samme entusiasmen rundt kvinnelandslaget var på nittitallet.

Men det er brutale kår for å vekke folks interesse. Mens Drillos vekket entusiasmen bare ved å sikre kvalifisering til VM i USA i 1994, måtte kvinnene vinne VM året etter for å dekke sportssidene i avisene. Før dette mesterskapet har interessen vært laber. De første kampene hadde bare rett over hundre tusen seere. Men da kvinnelandslaget slo Danmark i semifinalen torsdag, samlet over en halv million seg foran tv-en. På det meste var det rundt 724 000 som fulgte med på NRK, 73 prosent av alle som så på tv den kvelden så straffesparkkonkurransen. Hadde morgendagens finale startet seinere enn klokka fire, hadde man nok nådd millionen.

Særlig to forhold er viktige innen idretten; økonomi og interesse. Og de er uløselig knyttet til hverandre. Kollega Morten Pedersen skrev mandag at man får den oppmerksomheten man fortjener og at kvinnefotball fortsatt ikke har livets rett som selvstendig og selvgående produkt.

I Sverige er historien annerledes. Svenskene har hatt en landsdekkende serie like lenge som i Norge, men hadde turneringer ti år før oss. USA arrangerte VM for kvinner i 1999, og i kjølvannet av det ble serien der startet. Sverige arrangerte VM i 1995. Det har nok hatt en betydning for interessen rundt sporten. Ved hjelp av sponsorer, hadde Umeå for eksempel råd til å lønne verdens beste fotballspiller, brasilianske Marta, fra 2004 til 2009. Den svenske landslagstreneren uttalte at hun fikk opp publikumstallene overalt hvor hun spilte, og nå er hun tilbake i Damallsvenskan. Men mange av klubbene sliter med store underskudd, tross større sponsorinntekter. Men når sant skal sies er det mange herrelag på nasjonalt plan som heller ikke hadde overlevd uten subsidier fra fotballgale millionærer. Fotballag generelt bruker for mye penger i forhold til hvor stor interessen er. Det gjelder begge kjønns serier.

Det tar tid å bygge opp et miljø rundt en idrett. Mens norske menn har hatt landsdekkende serier fra 1937, tok det femti år før norske kvinner fikk det samme. Selv om fotball gikk forbi håndball som den største idretten blant jenter en gang på nittitallet, og kvinnefotball i dag er fjerde største idrett målt i antall deltakere, er det en ung gren på profesjonelt nivå.

Et annet underliggende spørsmål er: Hva gjør at man prioriterer å reise seg fra sofaen og dra til en arena for å se fotball? Vi som har tilbrakt mange timer mer eller mindre forfrosne på en stadion rundtom i Norge, vet at det ikke alltid er fordi forrige kamp var spekket med lekre gjennombruddspasninger og susere fra 25 meter rett i krysset, at vi kommer tilbake Likevel gjør mange titalls tusen akkurat det. Tempoet nevnes hver gang kvinnefotball diskuteres, og selvfølgelig er det et poeng. Samtidig er overgangen fra å se Iniesta og Ôzil briljere i EM til å se middelmådige norske eliteseriespillere, større enn overgangen fra å se Drillos til å se Pelleruds damer.

Tilskuertallene stiger utvilsomt med resultatene, men det er likevel andre viktige elementer som gjør at man gidder: Sterke følelser for laget, stemningen på tribunen og fellesskapet i å stå sammen med venner og følge med på det samme. For å nevne tre ting som så langt ikke er til stede i kvinnefotballen.For på samme måte som at knapt noen andre enn rogalendinger egentlig bryr seg om et lag som Viking, er det få som egentlig bryr seg om norske kvinnelag. Som idrettssosiolog Arve Hjelseth påpeker i et blogginnlegg, de mangler klubbidentitet. Som kjent er det like viktig å ønske at motstanderen taper som at laget ditt vinner. Og det holder ikke å adoptere antipatiene til herrelag, man må finne egne «fiender» på bakgrunn av egen historie. Og det tar tid å bygge opp. Men det betyr ikke at det er umulig.

Truls Dæhli skrev i VG torsdag at for få kvinner satser på fotball og at det påvirker kvaliteten. De fleste unge jenter har forbilder av motsatt kjønn og vet at det er umulig å leve av fotball i Norge. Landslagsjentene må ha andre jobber i tillegg. Men det Sverige får til, bør vi klare her også.

Profiler er viktig innen alle idretter, og de skapes via gode prestasjoner. Vi som så på da damene vant VM i 95, husker dem fortsatt: Linda Medalen, Gro Espeseth, Hege Riise, Marianne Pettersen, keeper Bente Nordby. Jentelag i Norge imiterte krabbingen når de vant fotballkamper. Dagens norske spillere som til vanlig holder til i toppserien, er vant til to-tre hundre tilskuere på det meste. I morgen skal de spille for 50 000. Kanskje er en EM-seier det som skal til, som gjør jentene såpass populære at flere får lyst til å møte opp på den lokale stadion i ukene framover. Kanskje melder deg seg noen sponsorer også. Imens er det bare å ønske landslaget lykke til, og håpe norske fotballentusiaster gir dem en sjanse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.