Når bare én superhelt ikke er nok

Klar for å spille fire versjoner av Spider-Man?

|||SUPERHELTSPILL HAR ikke alltid vært de aller beste på markedet, alle mulighetene materialet åpner for til tross. Da «Batman: Arkham Asylum» brått dukket opp, endret imidlertid alt seg.

Her ble vi vist at det er mulig å lage fantastiske spill basert på tegneserier, med en mørk og dyster affære som kunne stå i stil med Christopher Nolans filmkunst.

MED «SPIDER-MAN: Shattered Dimensions» var håpet at vi skulle bli servert noe lignende, bare for Spider-Man. Etter en rekke mindre inspirerende spill, der det meste handler om å redde fotgjengere og kjempe mot fiender i New York, er handlingen her i stedet splittet i fire på fiffig vis.

En magisk steintavle blir knust og spredt rundt i fire forskjellige dimensjoner - og på den måten må flere versjoner av Spider-Man til pers.

ALLE SOM HAR lest en Marvel-serie vet gjerne at de prøver å utvide konseptene sine så mye som mulig. Gjennom årene har vi derfor fått se en rekke variasjoner over Spider-Man, spredt rundt i både tid og dimensjoner.

I tillegg til den «vanlige» versjonen de fleste kjenner, får vi styre tre andre i hver sine kapitler med temmelig forskjellig stil på både spillestil og grafikk.

1

Spider-Man Noir er en 30-tallshelt som liker seg bedre i skyggene enn i nærkamp. Her er fargene duset helt ned, og ditt fremste våpen når du skal overmanne fiendene er bakholdsangrepene. I akkurat disse brettene, som trekker veksler på både film noir og pulp fiction, minner Spider-Man ganske mye om en viss annen flaggermushelt.

Ultimate Spider-Man, han med den sorte drakta, er egentlig ond versjon av Peter Parkers alter ego. I brettene hans er du imidlertid i full kontroll over kreftene, og kan med jevne mellomrom utløse et raseri som gjør deg langt kraftigere i kamp.

Til sist har du Spider-Man 2099, en futuristisk versjon av helten - og den eneste av dem som ikke er Peter Parker. Her er alt veldig fargerikt og hektisk, og ganske ofte må du gjennomføre lange svev der du må unngå gjenstander i fallet - da kommer det godt med at du her kan sakke ned tiden i korte periosder.

VED Å DELE OPP spillet på denne måten, der superkrefter, omgivelser og grafikk er vidt forskjellig, klarer spillet å by på langt mer variasjon enn serien tidligere har klart. I begynnelsen vet du aldri helt hva som venter bak neste hjørne, eller hvem av seriens mange slemminger som vil være boss i akkurat hvilket brett.

Mellom slagene er det også rom for vittigheter i kjent stil - i det hele tatt er det en lett og munter tone over hele spillet. Noen av disse har imidlertid en tendens til å bli gjentatt litt for mange ganger underveis - en morsom one-liner blir ikke mer underholdende om den gjentas 20-30 ganger gjennom en kampsekvens du kanskje må prøve et par ganger.

SELV OM VARIASJONEN mellom de forskjellige kapitlene er velkommen, er det heller ikke til å komme unna at spillet kjennes lett lineært og korridoraktig.

Når bare én superhelt ikke er nok

Du får aldri de helt store mulighetene til å utfolde deg med de majestetiske svingene superhelten er kjent for - og du finner ikke noe i verken puslespillene eller slåssingen som du ikke har sett i andre spill før. Spillet følger på mange måter en oppskrift som du lett lærer deg å kjenne, og på den måten blir det smått om senn noe forutsigbart.

Men vi er absolutt på rett spor, her har utviklerne vist at de har en evne til å tenke litt annerledes. Om denne trenden får modne seg kan vi kanskje se en oppsving i gode superheltspill - det er noe vi ikke vil si nei takk til.