Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når barn avhøres

Lommemannens ofre har fortalt sine historier. Ikke alle avhørerne har forstått hva de er blitt fortalt.

Den kinoaktuelle filmen «Om forlatelse» aktualiserer et viktig moment i den intense debatten om Lommemannen, nemlig hvordan barns fortellinger blir behandlet av voksne, av voksne som er eksperter og av rettsvesenet. For det utrolige er at mange barn har vært inne til avhør, forklart seg om sine erfaringer med Lommemannen, men ikke blitt forstått. I hvert fall har man ikke klart å koble sammen barnas fortellinger med en mistenkt.

I filmen blir Briony, som resten av sitt liv vil angre på sin løgn, vitne til en voldtekt av en jevngammel jente som er på besøk hos henne. Til beskrivelsen av Briony hører at hun er fantasifull, hun har en streng, viktoriansk holdning til seksualitet som gjør henne sårbar for overfortolkninger av hendelser (spesielt seksuelle) som hun ikke alltid forstår. Til sist er hun alliert og lojal med offeret selv. Det siste leder til at hun føler seg fram med sine spørsmål til offeret om hvem som var overgriperen. Når Briony merker at hennes hypoteser blir bekreftet av offeret, føler hun seg mer og mer overbevist om at den hun så var ikke var den rette. Hun mener seg da å huske at den hun så, var «seksgalningen». Slik fungerer vår hukommelse.

En god del barn sier imidlertid ikke noe, selv om avhøreren har både tekniske og andre bevis og sågar vet at overgrep har skjedd. I en stor pedofiliavsløring i Sverige, tok politiet beslag i en ikke uanselig mengde barnepornografi produsert av overgriperen selv. Det var mulig for politiet å identifisere flere av de misbrukte barna, spore dem opp og avhøre dem. Til både politieksperters og andre eksperters forbauselse, var det imidlertid noen barn som ikke fortalte om overgrepene. I noen tilfeller var barna for unge for å kunne huske hva som hadde skjedd med dem, men slett ikke i alle tilfeller. For noen var det også tilfelle at de psykologisk hadde unngått å være til stede i overgrepssituasjonen, med det som resultat at de ikke kodet inn hendelsen. Når vår psykiske apparat opptrer på en slik måte, leder det utvilsomt til et blankt minne.

På mange måter fanger Brionys fantasifullhet, og ikke minst hennes forutinntatthet, opp det sårbare i vitners posisjon. Vitner formidler seg ikke i et vakuum, verken voksne eller barn. Vitner formidler seg dessuten til en person som kan ha en mer eller mindre gunstig måte å kommunisere, avhøre, disse vitnene på. Når vitner ikke forteller mye, men mye står på spill, kan det skje at avhøreren utøver et visst press på vitnet. Dette press forekommer hyppig i norske barneavhør vi har vurdert, som ledende spørsmål og som ulike måter å påvirke vitnet på til å avgi en forklaring. I de groveste sakene kan en avhører faktisk true barnet (som har gjemt seg under et bord) med å si at dersom barnet forteller, kan avhøret straks avsluttes.

Tor Erling Staff råder sin klient til ikke å forklare seg for politiet. Staff innser at han kan bli presset til å fortelle om hendelser som han helst burde unngå å forklare seg om for eventuelt å minske den skyld han ellers vil stilles til ansvar for. Tenk om noen ivaretok barn på samme måte når de oppdager at avhøreren ikke er tillitsfull nok. En idé bak Barnehuset, en modell som er utviklet i USA og senere også på Island for å ivareta barns rettssikkerhet og trygghet, og sikre barn en anstendig rettslig utredning, er nettopp å lære opp avhørere i intervjuteknikk og utviklingspsykologi for å bedre kunne vurdere hvor vi har vitner som Briony, og hvor vi har vitner som noen av barna i pedofilisaken fra Sverige. Som forsker har jeg fått bidra i deler av denne prosessen, og mitt håp er at disse Barnehusene skal føre til en mer korrekt behandling av saker hvor barn er vitner/offer og skal forklare seg om komplekse forhold.

Men det forutsetter at bildet av hva som fremmer gode avhør - og bedre utsagn fra barn - blir mer nyansert enn det som noen eksperter på avhør av barn har gitt uttrykk for. For eksempel fastslo en ekspert at alle barn ikke tar skade av overgrep. Faktum er at dette kan vi ikke si noe om; alle blir påvirket av det vi opplever og det enkelte barn må alltid vurderes i forhold til de individuelle aspekter som kjennetegner ham eller henne.

Vi kan ikke mene, som eksperter, at noen barn ikke tar skade av overgrep. Vi kan naturligvis forholde oss på forskjellige måter i forhold til deres opplevelser, og derved skape rom for bearbeiding eller for ytterligere sår. Samme ekspert uttalte også at ledende spørsmål kan avstedkomme feilaktig informasjon fra den som avhøres, noe en norsk psykolog sa allerede i 30-åra. Faktum er at nyere forskning - også her til lands - viser at slike spørsmål ser ut til å være farligere for noen barn enn for andre barn. Man må med andre ord ikke tre ned en avhørsmetode over hodet på alle barn og avhørsledere, og tro at den skal virke globalt. Både norsk og internasjonal forskning har vist oss at barns sårbarhet og væremåter styrer avhøreren på ulik måte. Noen barn er usikre, lettere å presse, andre fantasifulle og andre igjen har et rikt språk som gjør at de kan fortelle detaljert; til sammen påvirker dette avhøreren og utfordrer ham/henne når det gjelder hvordan man forholder seg til barnet. Man må med andre ord differensiere målgruppen som skal avhøres.

Briony ville for eksempel hatt glede av en avhører som kunne bruke teknikker hvor vitnet fikk fortelle om hendelsen både rett fram og i en oppdelt eller omvendt rekkefølge. Påliteligheten i hennes utsagn hadde blitt testet, styrket eller kanskje avdekket hennes tilbøyelighet til «løgn». De misbrukte svenske barna ville uansett aldri ha fortalt om overgrepene, av de grunner som er beskrevet ovenfor. Med innstendige appeller om å fortelle alt, ville man derimot kunne komme til skade for å påvirke dem på en slik måte at de enten ville dikte opp eller ytterligere stanse de prosesser som jobbet med å hente fram de hendelser de vært utsatt for.

image: Når barn avhøres

Lommemannens ofre har prøvd å fortelle sine historier. Noen avhørere har oppfattet hva de har fortalt, andre har åpenbart ikke gjort det. Tankekorset er at de har samme etterutdanning ved politihøyskolen, med et kurs i avhør som lærer bort en metode. Barn trenger ikke bare voksne, de trenger dyktige, nyanserte og kompetente voksne i de mest sårbare situasjoner som et sårbart individ kan befinne seg i.

VANSKELIGE FORHØR: - Mange barn har vært inne til avhør og forklart seg om sine erfaringer med Lommemannen, men ikke blitt forstått, skriver forsker Annika Melinder.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media