PÅ TVERS AV SAMFUNNSMANDATET:  Sandefjord kommune forsøker å tvinge en terminologi og et styringsprinsipp på et område der det ikke passer. Jeg kan ikke utsette elevene for en undervisning som går på tvers av mitt samfunnsmandat som lærer, skriver Sandefjordslærer Marius Andersen.
PÅ TVERS AV SAMFUNNSMANDATET: Sandefjord kommune forsøker å tvinge en terminologi og et styringsprinsipp på et område der det ikke passer. Jeg kan ikke utsette elevene for en undervisning som går på tvers av mitt samfunnsmandat som lærer, skriver Sandefjordslærer Marius Andersen.Vis mer

Når barn blir produkter

Er det bare det som kan telles som teller? I Sandefjord har lærere blitt produksjonsarbeidere.

Meninger

Jeg er en helt vanlig lærer fra Sandefjord. Jeg valgte å bli lærer fordi jeg hadde et brennende ønske om å jobbe med barn, jeg ville delta i deres oppturer og nedturer. Jeg synes at min jobb som lærer er verdens viktigste og jeg gleder meg hver dag til å møte elevene mine og delta i deres liv.

Jobben min består av mange ulike utfordringer, mye latter, glede og noen tårer. Men de siste årene er det sakte, men sikkert, noe som har forandret seg. Nye begreper har blitt presentert i arbeidet: måloppnåelse, resultat, produkt, produksjon. Nakkehårene har reist seg, magen protesterer.

Det er viktig å vite hva elevene kan og hva du kan lære dem videre, fikk jeg beskjed om da jeg begynte i jobben min - og det er vi selvfølgelig alle enige om. Det finnes mange måter å bli kjent med elevene på, mange måter å finne ut av hva de kan og hvordan man kan hjelpe dem videre i deres utvikling. Jeg boblet over av gode ideer og innspill da jeg var fersk lærer, men ingenting falt i god jord. Sandefjord hadde valgt sin sti, sin vei å gå. Kommunen flagget med sin nye styringsideologi: «Mål- og resultatstyring».

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Mål- og resultatstyring» fokuserer på resultater av arbeidsprosessene som produktkontroll. Prosesskontroll innebærer å kontrollere produksjonsprosessen (undervisningen). Barnas læringsresultat er produktet, læreren er produksjonsarbeideren, og undervisningen er produksjonsprosessen. Lederne skal føre kontroll med undervisningen. Dette er språket fra New Public Management, en del av de «kvalitative gode» grunnlagsdokumentene for styringsmodellen i Sandefjord. Lærerne i Sandefjord har blitt gjort til funksjonærer. Argumentasjonen vi blir møtt med når vi protesterer, er at «det er bestemt».

Skoleadministrasjonen hevder at dette er eneste vei å gå. Å gjenta at styringsideologien er pålagt kommunen er en verbal maktbruk som manipulerer foreldre, lærere, skoleledere og politikere inn i et standpunkt de ikke får tid til å ta stilling til. Det som ikke kommer tydelig fram, er at Sandefjord kommune har valgt å innføre mål- og resultatstyring. Regjeringen påpeker at man «bør bruke elementer av» mål- og resultatstyring som et instrument i samhandlingen mellom stat og kommune, ikke som styringsverktøy mot elevene.

På personalrommet fikk vi beskjed om at vi hadde diskutert ferdig, saken var avgjort, politisk bestemt, og selvfølgelig til det beste for elevene. Det ble vanlig å bli kalt inn på teppet, og kollegaer begynte å viske i krokene. Jeg ville ikke endre min egen praksis bare fordi kommunen lagt en plan eller bestemt at en endring skulle skje. Jeg ville endre undervisningen min med bakgrunn i gode pedagogiske diskusjoner og forskning. Men ledelsen krevde endring, «fordi de visste best» og «det var bestemt». Jeg ville ikke utsette elevene for 70- 80 kryss på mål de verken hadde vært med på å lage eller forsto ordlyden av, men i Sandefjord kommune satset man på «Top-down» og ladd pistol.

Jeg mottok min første advarsel: Føy deg etter systemet, gjør som vi sier - til det beste for elevene. Jeg forsøkte, jobbet mot egen overbevisning, mot magefølelsen, mot forskning. NOU-en «I første rekke» (2013) foreslo å ikke ha karakterer i hele grunnskolen. I Sandefjord ble karakterene «over-», «under-» og «som forventet» måloppnåelse innført, som et resultat av skoleeiers behov for kontroll og evaluering av skolen.

Målskjemaene strider mot norsk skoles grunnleggende menneskesyn, læringssyn og kunnskapssyn. Mål- og resultatstyring er en styringsideologi utviklet med den hensikt å øke effektiviteten og få mer ut av ressursene. Det er en bedriftsøkonomisk modell som ikke egner seg i skolen og på barn i utvikling. Det er umulig å løse praktiske, moralske/etiske og mellommenneskelige utfordringer som læringsprosessen består av med instrumentelle handlinger som avkryssingsskjemaer.

I 1. og 2. klasse er det et mål å kunne «leke, improvisere og eksperimentere med rim, rytme, språklyder, meningsbærende elementer og ord». Dette skal lærerne vurdere til jul. Til våren er ikke dette målet med i avkryssingen. Hvordan kan jeg da finne ut hva elevenes læringsutbytte på dette området er? Hvis du allerede til jul i 1. klasse kan rundt halvparten av målene, er du da over-, under- eller som forventet? Hva skal jeg legge mest vekt på? Lek? Improvisasjon? Eksperimentering? Meningsbærende elementer i rim eller rytme? Hvordan måler jeg lek? Kan jeg gjøre lek og improvisasjon om til noe som kan telles? Styringsideologien i Sandefjord gjør så grove forenklinger av den helhetlige læringen i norsk skole at det er absurd å sette det i verk. To så ulike måter å forstå mennesket, læring, undervisning og kunnskap på kan vanskelig eksistere side om side. Jeg har mottatt både andre og tredje advarsel.

I Sandefjord handler det ikke om avkryssingen alene. Det handler om måten å betrakte barn, kunnskap, undervisning og læring på. Jeg kan ikke utsette elevene for en undervisning som går på tvers av mitt samfunnsmandat som lærer. Sandefjord kommune forsøker å tvinge en terminologi og et styringsprinsipp på et område der det ikke passer.

Etter innspill fra skoleadministrasjonen, skoleledere og politikere i Sandefjord har jeg mange ganger tenkt: Hvorfor i alle dager har man ansatt pedagoger i Sandefjordsskolen? Det er lov å ha meninger om skole og læring, men den forskningsbaserte kunnskapen og den kompetansen pedagogene har ervervet synes ikke å være noe verdt i byen vår. Lærernes samfunnsansvar beskrevet i lærernes plattform synes heller ikke å ha noe betydning.

«Mål- og resultatstyring» snakker om produksjonsprosesser, produksjonsarbeidere og produkt. Lydighet og likhet trer fram som viktige prinsipper, og jeg mottok trusler om oppsigelse. Jeg vil ikke jobbe i et system der barn blir gjort til objekter eller tilskuere i sitt eget liv. I Sandefjordskolen er det bare det som kan telles som teller.

Jeg er fortsatt lærer i Sandefjord, og jeg brenner fremdeles for elevene og elevers læring for jeg ser jo selv at barn er utrolig mye mer enn det som kan telles og måles.