Når barn får barn

Gullpalmevinneren fra Cannes 2005 er en hjerteskjærende opplevelse.

FILM: Ingenting får mennesker til å virke så sårbare som dundrende motorveitrafikk. Og ingenting er mer sårbart enn en nyfødt baby i slike omgivelser.De belgiske Dardenne-brødrene bruker det dystre, postindustrielle miljøet i utkanten av Liège øst i Belgia som kulisser for de fleste av sine sosialrealistiske filmer. Her er arbeidsledigheten nærmere 25 prosent og de øde fabrikktomtene ruver som nifse ruiner langs elvebreddene. Dette er tumleplassen for den 20-årige småkjeltringen Bruno (Jérémie Renier) i «Barnet». Han bor i en container ved elva, når han ikke får overnatte hos kjæresten Sonia (Déborah François). Ved filmens åpning kommer 18-årige Sonia rett fra sykehuset med et nyfødt guttebarn i armene, til fots langs motorveien. Hun slipper ikke inn i sin egen hybelleilighet fordi Bruno har leid den ut.

Impulsiv

Bruno omsetter alt i penger, og så kjøper han begeistret ei skinnjakke for sine siste spenn, vel vitende om at det sikkert dukker opp noe nytt i morgen.Bruno er ingen kyniker. Når han skal passe babyen mens Sonia ordner med barnets papirer på et offentlig kontor, gir han etter for innskytelsen om å selge babyen. Det finnes mellommenn der ute som på vegne av adopsjonssøkere er villige til å betale mye for et nyfødt barn. Dardenne-brødrene har skapt en fascinerende rollefigur av denne impulsstyrte unge gutten som har en ansvarsfølelse på størrelse med en tjuepakning røyk. Brunos bekymring når han etterlater den ni dager gamle babyen på golvet i en tom blokkleilighet, er utelukkende av kortsiktig, praktisk karakter. Først når Sonia får et alvorlig fysisk sammenbrudd, begriper han at han har gjort noe dumt. For første gang i livet får dette barnet - for det er Bruno filmens tittel henspiller på - føle konsekvensene av egne valg på kroppen.

Moralske valg

Jean-Pierre og Luc Dardenne blir ofte omtalt som et belgisk svar på den britiske sosialrealisten Ken Loach. Deres forrige Gullpalmevinner, «Rosetta» (1999), utløste en politisk handlingsplan mot ungdomsarbeidsledighet i Belgia. Men selv om «Barnet», som vant den gjeveste prisen i Cannes i 2006, er en film om dype moralske problemstillinger, er den ingen moralistisk film. «Skurken» Bruno vinner lett vår sympati, sjarmerende og full av oppdrift som han jo er.Dardenne-brødrene er også blottet for den mer sosialpornografiske hangen til å fordype seg i disse villfarne ungdommenes eventuelt ulykkelige barndom. Den får vi ikke vite noe om; historien om dem er her og nå. Nettopp fordi den er så direkte fortalt, med håndholdt kamera og bylyder og ikke musikk, får filmen et usentimentalt preg som forsterker det følelsesladde innholdet.