DEMONSTRASJON: «Send barna hjem nå» og «Barnevernet = Gestapo» samlet noen hundre demonstranter seg foran Stortinget i vår for å vise sin motstand mot barnevernet. Mange av demonstrantene var selv foreldre som er blitt fratatt sine barn av barnevernet. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
DEMONSTRASJON: «Send barna hjem nå» og «Barnevernet = Gestapo» samlet noen hundre demonstranter seg foran Stortinget i vår for å vise sin motstand mot barnevernet. Mange av demonstrantene var selv foreldre som er blitt fratatt sine barn av barnevernet. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB ScanpixVis mer

Barnevern

Når barn privatiseres

Synet på barns status og rettigheter er i endring. Krav om eiendomsrett til barn står stadig sterkere.

Kommentar

Det var selvsagt bare et spørsmål om tid før tidsmaskinen tok igjen barna. 70-tallets syn på barns oppvekst har vært seiglivet, men nå står det for fall. Bort med barn som leker seg inn i livet. Bort med undringen, mystikken og den naive troen på at alle – i hvert fall nesten alle – kan bli hele og selvstendige mennesker. Fei også ut grensene for rett og galt. Og selvsagt mødre uten BH og unger kledd opp i hønsestrikk. Vekk med alt dette.

La oss i stedet få læring fra bleiestadiet. Kontroll, prøver og målstyring fra barnehage til mastergrad. Barn skal være nyttige, og de skal gjenspeile foreldrenes status, ambisjoner og planer. Ingen kan leke seg gjennom livet. Og hold hendene over dynen. Følg konvensjonene og respekter markedet, og du skal få leve lenge i landet.

Satt på spissen, selvfølgelig. Men det er en trend at synet på barn er i forandring. Og retningen er en sakte bevegelse fra individ til vare. Å få – eller ha – barn oppfattes i økende grad som en rettighet. Det gjenspeiles i interessegrupper som spenner fra ufrivillig barnløse til forkjempere for surrogati. Vi ser det også i skilsmisser og barnefordelingssaker der foreldres personlige rettigheter ofte preges av bitre og hatske oppgjør. De siste årene har det kommet til en ny komponent: Innvandrere fra Øst-Europa, Asia og muslimske land der synet på forholdet mellom familien og myndighetene utfordrer norske tradisjoner. Resultatet er en fusjon av vestlig og østlig opplevelse av eierrettigheter til barn.

Konfliktene dette skaper er aller mest synlig når det gjelder barnevernet. Det har satt Norge på kartet. Ifølge TV2 er det blitt holdt rundt 60 demonstrasjoner mot norsk barnevern i 20 forskjellige land. Kritikken har vært markant i Øst-Europa, men også i et land som India har det norske barnevernet fått nasjonal oppmerksomhet.

Advokat Marius Emberland ved Regjeringsadvokaten behandlet dette spørsmålet for en tid tilbake i en artikkel i det juridiske tidsskriftet «Lov og rett». Han peker på at en gjennomgangstone i kritikken er at det norske barnevernet for aktivt går inn i forholdet mellom barn og foreldre, og at dette skjer på bekostning av foreldrenes interesser. Kritikken tar ofte utgangspunkt i saker der foreldrene på en eller annen måte har tilknytning til flere land. Men også rent hjemlige vedtak blir nå oftere møtt med synlig motstand fra involverte parter, skriver Emberland.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har, etter lang tids opphold, nå har akseptert hele sju saker fra Norge som handler om barnevern. Også Europarådet skal granske en barnevernssak. Resultatet kan bli nye juridiske føringer som påvirker den krevende balansegangen mellom barnas og foreldrenes interesser og rettigheter.

Norsk barnevern er på ingen måte feilfritt. Stadig avdekkes eksempler på uriktige avgjørelser og hardhendt maktbruk. Mens barnevernet ofte oppfattes som for inngripende og aktivistisk, får det også berettiget kritikk når det ikke griper inn i situasjoner der barn trenger beskyttelse. Det er heller ikke hjelpsomt at barnevernet i alle år har omgitt seg med en beskyttende mur av taushet – også der hensynet til klientene ikke tilsier en slik holdning.

Barnevernets oppgave er å gi nødvendig hjelp til barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Det er en stor og krevende oppgave. I 2014 fikk 53 000 barn og unge, eller nesten fire prosent av befolkningen i alderen 0–22 år, hjelp fra barnevernet. 39 prosent var plassert utenfor hjemmet, mens 61 prosent mottok hjelpetiltak i hjemmet. Fra 2003 til 2011 var det en økning på 45 prosent i antall barn og unge som fikk hjelp fra barnevernet. Foreldrenes manglende evner som omsorgspersoner, og andre forhold ved foreldre og familie, er de hyppigste årsakene til at barnevernet griper inn.

Her er vi i en av de mest sensitive sonene i forholdet mellom enkeltmennesket og staten. Å få vedtak på at man ikke kan ta vare på egne barn, er noe av det verste et voksent menneske kan oppleve. Ofte vil det skygge både for selvinnsikten og hensynet til barnet. På den annen side skal ikke barnevernet være en firkantet normeringsinstans for statens syn på oppvekst og oppdragelse. Her er det en balansegang som er uhyre krevende. Svaret kan likevel ikke være at foreldrenes interesser skal tillegges mer vekt. Det viktigste forholdet i enhver sak som gjelder barnevernet, er barnets egne interesser. Også barn har rett til integritet og respekt. Ingen skal eie barn eller andre mennesker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook