Det var selvsagt bare et spørsmål om tid før tidsmaskinen tok igjen barna. 70-tallets syn på barns oppvekst har vært seiglivet, men nå står det for fall. Bort med barn som leker seg inn i livet. Bort med undringen, mystikken og den naive troen på at alle – i hvert fall nesten alle – kan bli hele og selvstendige mennesker. Fei også ut grensene for rett og galt. Og selvsagt mødre uten BH og unger kledd opp i hønsestrikk. Vekk med alt dette.

La oss i stedet få læring fra bleiestadiet. Kontroll, prøver og målstyring fra barnehage til mastergrad. Barn skal være nyttige, og de skal gjenspeile foreldrenes status, ambisjoner og planer. Ingen kan leke seg gjennom livet. Og hold hendene over dynen. Følg konvensjonene og respekter markedet, og du skal få leve lenge i landet.

Satt på spissen, selvfølgelig. Men det er en trend at synet på barn er i forandring. Og retningen er en sakte bevegelse fra individ til vare. Å få – eller ha – barn oppfattes i økende grad som en rettighet. Det gjenspeiles i interessegrupper som spenner fra ufrivillig barnløse til forkjempere for surrogati. Vi ser det også i skilsmisser og barnefordelingssaker der foreldres personlige rettigheter ofte preges av bitre og hatske oppgjør. De siste årene har det kommet til en ny komponent: Innvandrere fra Øst-Europa, Asia og muslimske land der synet på forholdet mellom familien og myndighetene utfordrer norske tradisjoner. Resultatet er en fusjon av vestlig og østlig opplevelse av eierrettigheter til barn.