Når ble du sist redd av å lese en krimroman?

De språklige pinlighetene hoper seg opp.

HYLLEST: Politietterforsker og forfatter Jørn Lier Horst slo i helga til med en overveldende hyllest til nyere, norsk krim. Men er alt like bra? Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
HYLLEST: Politietterforsker og forfatter Jørn Lier Horst slo i helga til med en overveldende hyllest til nyere, norsk krim. Men er alt like bra? Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Kriminallitteraturen herjer året rundt, men særlig fram mot påske pøser forlagene på med mord og mysterier. Debatten er i gang, selv om den er omsvermet av møll.

Pål Gerhard Olsen, som åpenbart skal avløse den pensjonerte Terje Stemland som krimanmelder i Aftenposten, forlanger i et innlegg fredag fornyelse av sjangeren. Poengene hans er de samme som de han framførte i innlegget «Kriminalromanen er lagt i korsett!» i Dagbladet i 1996, bortsett fra at han den gangen var skarpere i tonen.

Lørdag fulgte Aftenposten opp med en kronikk om krim, skrevet av forfatter og politietterforsker Jørn Lier Horst. Under tittelen «Kriminell kvalitet» framfører Lier Horst en svimlende hyllest til nyere, norsk krim. Vi er spente på svaret fra Olsen.

At norsk og nordisk krim er inne i en høykonjunktur, er det ingen tvil om. Men kvaliteten står på ingen måte i forhold til mengden av bøker.

Hvor er den forfatteren som kan stappe dynamitt under klisjélageret og fyre løs? Som kan smelle av en haglladning eller to mot sjangerkonvensjoner og tradisjonell konstruksjon? Eller som kan formidle sine mysterier i et språk som spraker og gnistrer? Som kan framkalle angst og desperasjon på en måte som setter en støkk i leseren?

Det er mulig at Bokhandler-prisvinner Jan-Erik Fjell er en dyktig intrigekonstruktør, men du skal ikke ha lest mange sidene i «Tysteren» før de språklige pinlighetene hoper seg opp, uansett hvem som har ryddet opp i setningene hans, Juritzen eller Fritt Forlag, som i gårsdagens Dagbladet hevdet at de jobbet med manuset først.

PRISVINNER: Det er mulig at Bokhandler-prisvinner Jan-Erik Fjell er en dyktig intrigekonstruktør, men du skal ikke ha lest mange sidene i «Tysteren» før de språklige pinlighetene hoper seg opp, skriver Fredrik Wandrup. FOTO: TORBJØRN BERG / DAGBLADET
PRISVINNER: Det er mulig at Bokhandler-prisvinner Jan-Erik Fjell er en dyktig intrigekonstruktør, men du skal ikke ha lest mange sidene i «Tysteren» før de språklige pinlighetene hoper seg opp, skriver Fredrik Wandrup. FOTO: TORBJØRN BERG / DAGBLADET Vis mer

I motsetning til annen skjønnlitteratur, har kriminalromanen aldri vært utfordret av en modernistisk fornyelse. Det nærmeste du kommer, er den revolusjonen såkalt hardkokte amerikanere som Dashiell Hammett, Raymond Chandler og James M. Cain gjennomførte på 1930- og 1940-tallet.

I skyggen av disse tre store jobbet folk som Jim Thompson, som vi anmelder på dagens boksider. Flere ganger har han vært forsøkt lansert i Norge. Sju bøker kom på 1990-tallet. Nå kommer fire nyoversatte bøker, og i februar kommer tre til, «Et helvetes kvinnfolk», «Bløffen» og «I kveld, min elskede».

Grip sjansen. Men vit at dersom du begir deg inn i Thompsons univers, er det ikke lenger snakk om å «kose seg med en god bok», som det heter.

Thompsons bøker er et knyttneveslag i nesa til en hvilken som helst forfatter, inkludert norske krimaspiranter, der de kommer snublende som et skrivende skolekorps. De bør merke seg noen ord Raymond Chandler skrev i 1949, om krimlitteraturens mangel på «emosjonelle egenskaper».

Chandler hevdet at selv når slike tredjerangs bøker beskrev døden, ble den ikke tragisk. «En tidsalder som ikke er poetisk, er ikke i stand til å framkalle noen form for litteratur,» skrev den store mesteren. Han var framsynt. Følgende kunne vært myntet på vår egen tid:

«Etter hvert som verden blir mindre, blir også menneskenes tanker mindre, hjernen blir mindre, mer kompakt og mer tom. Dette er litteraturens maskinhjerner.»