VIKTIG: Hva slags litteratur barn og unge skal lese, og hva slags språk vi kan forvente å møte i skolen, er spørsmål som angår hele samfunnet. Illustrasjonsfoto: Jan Haas / NTB scanpix
VIKTIG: Hva slags litteratur barn og unge skal lese, og hva slags språk vi kan forvente å møte i skolen, er spørsmål som angår hele samfunnet. Illustrasjonsfoto: Jan Haas / NTB scanpixVis mer

Norskfaget

Når ble forskningsbasert argumentasjon en hersketeknikk?

Ikke alle elever skjønner intuitivt hvor vakkert det er når Rolf Jacobsen står på konas grav og spør «Kjente jeg deg?». 

Meninger

Knut Hoem, litteraturkritiker i NRK, har vært sentral i debatten om hva slags litteratur barn bør møte i skolen, og hva slags språk som er egnet for å formidle denne litteraturen. Debatten er både viktig og spennende.

Hva slags litteratur barn og unge skal lese, og hva slags språk vi kan forvente å møte i skolen, er spørsmål som angår hele samfunnet. De rører ved en evig spenning i norskfaget mellom dannelse og ferdighetstenkning. At en litteraturkritiker (eller en børsmegler, sykepleier eller biolog) kan mene noe om disse spørsmålene, er selvsagt.

Onsdag forrige uke holdt NRK et direktesendt folkemøte, med tittelen «Hva er galt med norskfaget?». Jeg var i panelet fordi jeg har forsket mye på hvordan ulike tekster brukes i klasserommet. En skulle tro at noen forskningsbaserte perspektiver på hva som skjer med tekster i klasserommet i dag er relevante bidrag. Det synes tydeligvis ikke Inger Merete Hobbelstad. I Dagbladet beskylder hun meg for «uforfalsket hersketeknikk», i samme åndedrag som hun mener debatten er for viktig til å grave skyttergraver.

Hobbelstad mener at jeg har fått denne debatten til å handle om lærere, og at det er ren hersketeknikk. Problemet er bare at Hoem selv har fremstilt en rekke påstander om både lærere og undervisning. Hoem mener mye om hva lærere gjør (de bruker alt for vanskelige ord og de har kjedelige norsktimer). Hoem mener mye om alt de ikke gjør (de leser ikke nok litteratur). Ikke minst mener Hoem noe om hva de ikke er i stand til (å selv velge hvilke tekster de vil lese i egne timer). Når Hoem prøver å frata lærerne bestemmelsen om hvilke tekster som skal leses og hvordan, må det være lov å ta opp spørsmål om lærere og tillit til lærere.

For å få denne debatten over på et mer konstruktivt spor, må vi problematisere den grunnleggende sentimental-romantiske antagelse om at alle tekster, bare de er skjønnlitterære og gode nok, vil snakke direkte til en hvilken som helst leser. Gi en elev Knut Hamsuns «Victoria», og teksten vil åpne seg, eleven vil åpne seg, verden vil åpne seg og så kan vi kjenne litt på den felles referanserammen vi er en del av, hevder Hoem.

Som tekstforsker som studerer lesning vitenskapelig MÅ jeg bare si: Dette stemmer ikke! Som tidligere lærer MÅ jeg si: Ikke alle elever skjønner intuitivt hvor vakkert det er når Rolf Jacobsen står på konas grav og spør «Kjente jeg deg?». Ingen verk i seg selv når frem til alle uten videre. Språket Hoem går til krig mot prøver å åpne tekster for alle. Lesestrategier dreier seg faktisk ikke om å pugge navn på ulike typer strategier eller å fylle ut instrumentelle skjemaer i stedet for å oppleve litteratur. En slik praksis er det heller ingen som har forsvart.

Berit Ås definerte fem hersketeknikker. Det hadde vært en enkel øvelse å peke på flere av disse i Hobbelstads innlegg. Det har dog lite for seg, fordi jeg er enig med Hobbelstad i minst én ting: denne debatten bør handle om noe mer enn skyttergraver. Den bør handle om hvordan norskfaget kan gi elevene det de trenger av tekstkompetanse – både muntlig og skriftlig, både knyttet til litteratur og til saktekster. Da må vi kunne snakke om lærerens rolle som bindeledd mellom teksten, eleven og verden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook