KLASSISK: Bildet er gammelt, men godt. Dagbladets fotograf Tom Martinsen fanget opp lyset under Bob Dylans konsert 11. juli 1978 i Scandinavium, Göteborg. Foto: Tom Martinsen  / Dagbladet
KLASSISK: Bildet er gammelt, men godt. Dagbladets fotograf Tom Martinsen fanget opp lyset under Bob Dylans konsert 11. juli 1978 i Scandinavium, Göteborg. Foto: Tom Martinsen / DagbladetVis mer

Når Bob covrer Frank

En søt utgivelse som er vann på mølla til kranglefantene som måtte mene at Bob Dylan er best uten Dylan.

En av de utallige klisjeene om Bob Dylan er at Dylan i grunnen er best uten Bob - at talentet hans først virkelig viser sin storhet når låtene blir frigjort fra opphavsmannen. Det er en smånyttig halvsannhet som hvorom allting er bidrar til å gjøre det interessant å høre det motsatte tilfellet - når Bob blir frigjort fra låtskriveren (og musikeren) Dylan.

På «Shadows in the Night» synger han seg  gjennom ti låter fra Frank Sinatras repertoar. Det gir en mulighet til å sammenligne to av de mest ikoniske amerikanske sangerne - men Dylan gjør sitt for at det på mange måter egentlig er det minst interessante med utgivelsen.

Sinatra var en sanger med en spenst og en frasering som tilføyde en helt spesiell smarthet og menneskelighet til all slags materiale, fra det fjollete til det dypfølte. I likhet med mye rytmisk geni er det vrient å peke på akkurat hvor magien inntreffer, hva det egentlig er som gjør det så annerledes. Det er som å forklare en vits. Det å covre Sinatra ender ofte opp med å bli nokså sidrumpa forsøk på å gjenfortelle vitsen. God Sinatra (og merk at «god Sinatra» kunne oppstå stort sett overalt, selv midt i ganske dårlige Sinatrainnspillinger) gir inntrykk av at han i det øyeblikket er den eneste i verden som skjønner akkurat hva han synger om, og at han er villig til å aller nådigst dele hemmeligheten, stor eller liten, med lytteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Dylan synger disse sangene, er det en ganske annen avsender. Dylan prøver ikke å være smart eller lettbent, han prøver ikke å synge disse kjærlighetssangene med et skjelmsk, gatesmart glimt i øyet. Han synger dem rett fram, nærmest andaktsfullt, på slaget, i melodien. Som om han er den eneste som husker hvordan disse gamle sangene går, og at han simpelthen ønsker å minne lytteren på dem uten å tilføye eller trekke fra altfor mye. På noen av låtene er det hakket før at han nynner dem (der har du forøvrig helt oppriktig en utgivelse jeg skulle likt å høre).

Med seg har han et lite band - to gitarister gjør mye ut av lite og minst ut av seg selv i fløyene, Donny Herrons pedal steel inntar rollen som strykerorkester såvel som solist og Tony Garnier stryker og plukker bass som om han har uendelig med tid. Det kan sees på som en liten utgivelse, en bagatell Dylan slipper ut for å få tiden til å gå (den ville ha gått i alle fall, men neppe så fort).

Men det er kanskje også noe av poenget med «Shadows in the Night» - Dylan vet, som Sinatra gjorde (og som mange som har forsøkt seg på den amerikanske sangboken burde ha skjønt) at dette materialet er for stort for pidestallen. Det er musikk for de små timer, og de små anledninger, også.

Når Bob covrer Frank